Onnanas med venner
på tur til
Oslo
november 2002.

Alle personene i denne historien er virkelige, 1% av hendelsene er stort sett rent oppspinn.  
Resterende innhold må tas med en stor klype salt, 
eventuelt sammen med et stort glass isvann. 
God tur til Svadaland.
Du er nr som leser denne svadaen....

Vil du se noen lysbilder fra turen?
Ja takk

Natt til onsdag, klokken er 0130.

Tramp, tramp. 
Det går to irriterte bein over soveromsgolvet. 
Det smelles litt i døra, noen minutter senere kommer Onnanas tilbake. 
Hun har fått vondt i halsen og en bitteliten feber. 
Typisk. 
Åtte måneder har vi ventet på torsdagens konsert i Oslo Spektrum. 
Åtte måneder for å oppleve fire hundre personer stå på scenen og fremføre Les Miserables.  
Det eneste som mangler er dotter i ørene. 
Konsert med dotter i ørene er sikkert bra, bomull under hodetelefonene på walkmannen på en måte.
Hjemme fra jobb. 
Hun er så slapp at hun må holde senga hele onsdagen.
Det er ikke kraft nok i kroppen til å få henne opp og hoppe. Onnanas sover seg gjennom onsdagen og holder seg i horisontalen også utover formiddagen på torsdagen. 
Torsdag rundt lunsjtid er hun pakket inn i varme klær. Hun påstår hun er klar til å dra. 
Jeg tror henne, vi pakker kofferten og setter i vei til flyplassen. 
Vi er på tur.

Bilens kilometerteller viser 111111. 
Tøft.
Dette er en sånn once in a lifetime opplevelse vår meg og vår lille blåe Hiroshima knallert. 
Onnanas lar seg selvsagt ikke fascinere av denne begivenheten. Hun lar seg ikke røre i slike bevegede øyeblikk.  Hun er iskald, og ikke bare på leggene.
Dette er kanskje en sånn guttegreie? 
Ikke vet jeg, jeg er litt opptatt av tall. 
Tall og tilfeldigheter. 
Dette er ingen tilfeldighet, det skal ikke så mange meter med IQ til for å skjønne at denne dagen måtte komme.  De aller fleste som har lært å telle til 10 skjønner til og med at denne dagen aldri vil komme igjen.  Neste gang står det 222222, dersom knallerten lever og har helsen så lenge da.

Flyplassen.
Vi parkerer på langtisparkeringen. 
Hvorfor er det så mange idioter som kjører bil?
Det går ikke an å parkere to biler bak hverandre i e`n lomme på en langtidsparkering. 
Hva skal stakkaren, som står innestengt mellom gjerdet og en stor sort Volvo med registreringsnummer SC992XX, gjøre når han i sterk sønnavindskuling og vannrett regn skal hente ut bilen sin. 
Idiot. 
Dust.
Ta fra han lappen, eller kanskje bilen? 
Sett han heller på en buss.  Kollektivtransport fungerer bra nok på disse traktene til at det gir en rettferdig straff. Seks måneder kollektivtvang eller 3 måneder med pallspikring, fritt valg.

Vi venter, vi venter nesten en time. 
Vi, okey da, jeg liker å være tidlig ute når jeg skal ut å reise. 
Green og Card.
Jeg får en merkelig fornemmelse av at Green og Card skal ut å reise.  Jeg ser ingenting, og sier selvsagt heller ingenting, jeg vil ikke virke paranoid. 
Men der, når vi er på vei ut til gaten hører vi dem. 
Vi kan ikke unngå å høre Green, stemmen hennes ligger i VHF/UHF området og kan høres så langt som det er fri sikt. 
Akkurat som en VHF sender, den eneste begrensningen på rekkevidden er om signalene blir stoppet av et fjell eller krumningen i horisonten. 
Fisk.
De har en hel koffert proppende full av filetert frossenfisk. 
De skal til datteren med mat. 
Det er ikke greit å bo i sentrale østlandsstrøk, kanskje de er redd for farlig smuglerfisk som selges på kaiene der øst.  Fisk tilsatt både lut og annen pippipskap. 
Da er det godt å vite at pappa kommer med en koffert full av trygg, sunn smuglerfisk fra det gode opprørte vestlandshavet. 

De, dvs hun, ja det er hun som snakker.
Som vanlig. 
Når jeg sier snakker, så mener jeg virkelig at hun snakker, hun snakker som få andre kan.
Hun forteller om USA og om datteren og familien som bor i varmere strøk.  De siste har etter sigende vært på jakt etter Web og hans familie i lange tider. 
Men det er ikke så lett å få kontakt uten e-post i orden. 
Det er ikke mulig å bruke telefon i år 2002, så dersom ikke den elektroniske postkassen er oppe og går tar vi ikke kontakt. Sms kan gå til nøds, men hva er nummeret til Web? 
Pytt sann, ikke vårt problem. 

Dingdong, mannen i taket snakker til oss.  Lurer på hvor han sitter.  Jeg har ofte hørt denne stemmen, men aldri sett han. Merkelig, jeg som liker å komme tidlig og vanligvis sitter på flyplassen en time før avgang har aldri sett denne stemmen.  Kanskje jeg må møte enda tidligere opp? 
Klar for ombordstigning på SAS rute SK1379 til Oslo gjennom utgang nr 4. 
Utgang nr 4 du liksom, hva skal egentlig Haugesund lufthavn Karmøy med mer enn en utgang? 
Det er ca ti flyavganger daglig, det gir en frekvens på en avgang pr 1,5 time i løpet av flyplassens åpningstid.  Det skal ikke mye omorganisering til for å klare å få ”alle” disse avgangene sendt ut gjennom en gate? 
SAS, hør her. 
De 2800 jobbene som dere nå annonserer skal bort.
Dere kan bedre enn dette. 
Dere trenger ikke på langt nær så mange personer på småflyplassene rundt om i landet. 
Gå sammen med de andre selskapene og steng alle unødvendige utganger og gi overflødige ansatte sparken. 
Det enkleste er jo å løse de økonomiske problemene og  øke servicegraden uten medarbeidere på gulvet?
Vær så god. Ingen årsak.  Dere får ideen gratis, jeg har ikke bruk for den, ideen altså.

Vi er spente. 
Vil Onnanas få dotter i ørene når flyet tar av?
Kommer jeg til å få se Stord i dag? 
Vi tar av.  Jeg blir like imponert hver gang stålrøret slipper taket i bakken og stiger til 33000 fots høyde.  Er dette også en guttegreie?  Det er sjelden at jeg hører filosofering av dette slag fra damer.
Vi tar av i retning Stord. 
Der.
Der er den, holmen min, jeg får et bitte lite glimt av Stordøen før vi forsvinner inn i skyene. 
Dagen er reddet for min del, Onnanas rister bare på hodet. 
Vi er oppe i marsjhøyde og Onnanas har faktisk ikke fått dotter i ørene. 
Dagen er i ferd med å bli bortimot perfekt. 

Vel oppe i lufta tar jeg fatt på dagens VG, det er alltid hyggelig å lese VG når du flyr. 
I dag ble vi faktisk tilbudt VG, Dagbladet, Aftenposten, Haugesunds avis, Finansavisen og Dagens næringsliv ved avgangen. Og alle var faktisk dagsaktuelle utgaver.  Et øyeblikk var jeg faktisk bortpå tanken om at de hadde fått et parti med fint brukte aviser av Coast air fra dagen før.  Men nei da, de var nye.
Flott SAS, dette liker jeg. 
Bredt utvalg er bra.
Det er sjelden dekning av flyulykker i avisene, det er ikke så ofte det skjer ulykker i lufta.  Så det har vel sin naturlige forklaring. 
I dag derimot, er det selvsagt to sider om en flyulykke i Luxemburg. 
Jeg liker ikke å ta til meg slikt stoff på  steder som jeg befinner meg på nå.

Jeg blar raskt til kulturen, eller sladderen, bakerst i avisa. 
Der, terningkast fem. 
Les Miserables får strålende kritikker. 
Her kommer vi, om fire og en halv time skal vi oppleve et terningkast fem.
Live i Oslo spektrum. 

Huff, hun er her også.
Skal det være noe å spise, kaffe, tea? 

Kaffe, kaffe, Tea?
Pang. 
Au!!!!!!
Nederlenderen i nabosetet, sete 14D, våkner med et brak.
Han blir påkjørt.
I 8900 meter (dvs 8900000 millimeters) høyde presterer  flyvertinnen å kjøre matvogna rett inn i kneet hans.  Matvogn?  Ikke så mye mat, lefse med rømme og juice. 
Sånn går det når du har lange ben sier hun. 
Hvilken kundebehandling er dette, hvor er unnskyldningen? 
Hun prøver å spøke bort tabben sin. 
Dust. 
Stakkaren får skikkelig vondt i foten, men smiler tappert før han legger seg tilbake og prøver å huke tak i Ole igjen. 
Ole Lukkøye du vet, eller var det Blund?  Nei, det var John Blund.  Det var en helt annen type.

Kapteinen har latt styrmannen ta seg av spakene på denne turen fra Karmøy til Oslo. 
Han er i ferd med å kjede bakenden av seg.
Han sitter med mikrofonen hele turen og veksler mellom å fortelle norsk historie og geografi.  Det går på engelsk og norsk når han forteller om det heavy watheret som ble produsert på Rjukan. 
Han forteller svada som at den dammen som ligger under venstre vinge er den samme som du ser under høyre vinge når du flyr vestover. 
Smart type det der.  Sikkert IQ over gjennomsnittet.
Men hyggelig? 
Ja jøss, det er alltid greit med en kjentmann når vi er på tur.
Landingen går greit, Onnanas får ikke dotter nå heller. 
Det skulle tatt seg ut med dotter i ørene når hun skal på en konsert hvor billetten koster over seks hundre kroner. 
Hun er fornøyd med seg selv.
Sammen med tyggegummi, vannflasken og Otrivin har hun flyttet seg nesten 10000 meter opp og ned uten å få dotter i ørene.  10000 meter er 10000000mm, det er fryktelig langt, eller høyt om du vil.
Hvorfor rekne i millimeter? 
Hvorfor ikke?
Det setter det hele i et riktig perspektiv for en maur.  Hvorfor skal ikke en maur ha slike rettigheter?  Samene har tross alt egne tv sendinger, det er flere maur enn samer her i landet.  Det er ikke mer å snakke om, jeg er rettferdig.  Legger forholdene til rette for alle grupper i samfunnet. 

Egentlig har hun flyttet seg dobbelt så høyt, 10000 meter opp og 10 kilometer, eller en mil om du vil ned. 
Men det er vel ingen som bryr seg om det, andre enn meg da som liker tall.

På flyplassen, Gardermoen denne gangen, treffer vi våre fiskesmuglende venner igjen. 
De prøver å kjøpe billetter til flytoget i luka for lokaltog. 
Det går ikke så bra, de må nok finne seg i å stille bakerst i neste kø for å få billetter med det sølvfargede fartsvidunderet som transporterer mer eller mindre reisevante personer til og fra hovedstaden. 
140 kroner pr person pr vei. 
Det er en del penger det, kunne blitt mange karameller.

Flytoget er fullt opp til randen. 
Mannen i nabosetet har to gitarer og en dame, som kanskje er hans kone, med seg på tur. 
Mannen ser ut som en gammel avdanket trubadur som skal til hovedstaden for å gjøre seg fet.   

Vel fremme på Oslo sentralbanestasjon tar vi fatt på den korte spaserturen til aksjeparken. 
Vi skal ikke ligge i selve aksjeparken, der er det andre som ligger. 
Stakkar, vi skal ikke ta soveplassen fra dem, de har det nok trangt nok som de har det. 
De trenger plassen mer enn oss. 
Nei da vi skal inn på hotellet like ved. 
Et greit hotell som gir rabatter på overnatting. 
I alle fall til noen.
Jeg er en av dem. 
Jeg liker å få rabatt når jeg skal bo på hotell. 
20% av et døgn er nesten 5 timer. 
Når jeg får 20% rabatt på hotellet kan jeg være ute fra rommet i 5 timer uten at det koster meg noe. 
Det er greit.
Jeg liker ikke å betale for ting jeg ikke bruker fullt ut.

Oslo spektrum, vi har aldri vært der før. 
Vi har hørt at det ligger ved Plaza, Plaza vet alle hvor er, dersom de ikke vet det kan det være det samme, ta en drosje din smarting. 
Vi vet hvor det er, og vi ser det. 
Skulle bare mangle, et av Europas høyeste hus må kunne synes nesten samme hvor du står i tigerstaden. 
Helgardering på en måte. 
Vi tar peiling mot høyhuset, vi må krysse gata. 
Vi går over en bro. 
Der sitter det en, den første. 
Han mangler nok det meste den stakkaren, sitter der med et colaglass i papp fra makkadonaldoen og prøver etter beste evne å samle inn noen kroner til livets opphold. 
Sikkert fryktelig kaldt i bakenden det der. 
Tror ikke mora hans hadde likt det, han skulle hatt en pute.  Har sikkert ikke lange underbukser engang. 
Onnanas blir litt rar, hun får vondt av gutten. 
Myk, Onnanas er fryktelig myk i slike tilfeller.  Har et hjerte som sier at alle skal ha det like godt som seg selv.  Så enkelt er det dessverre ikke. 
Gi mannen en kopp kaffe og en vaffel. Andre får ta seg av han i dag, vi skal på konsert.  Hvor er Kjell når vi trenger han, det er hans jobb å sørge for at de svake i samfunnet har det godt.
Vi er tilfeldigvis havnet i en høyere divisjon enn denne stakkaren. 
Tilfeldig?
Jeg vet ikke hva som bestemmer hvilken liga vi skal spille i, jeg skal ikke begi meg ut på å skrive svada om slike seriøse ting. 
Vi må videre. 
Vi skal på konsert.

Spektrum, inngang nr 1. 
Der er vi på plass, nesten en time før det begynner. 
Det er godt å være tidlig ute. 
Det kan jo skje noe. 
”Bedre føre var enn rask etterpå” som det heter i ordtaket. 
Vi kjøper program for konserten. 
Kr 100, etthundre norske blanke penger med hull i midten koster programbladet. 
Det var et flott glansbildealbum av et program, men jeg tenker selvsagt mitt. 
Setter litt perspektiv på saker og ting. 
55000 billetter solgt, halvparten kjøper program, det blir vel toogenhalvmillioner kroner bare på salg av programmer til disse konsertene. 
Mye penger det der, tenk på alle kaffekoppene og vaflene stakkaren i sjuendedivisjon der ute på broa  kunne fått for de pengene. 
Eller hvorfor ikke gjøre en sammenligning med folk som spiller i samme divisjonen.  De som lever av å selge sine åndsverk, forfatterne. 
Hvor mange norske forfattere selger så mange bøker hvert år?  Selger en bok 20000 eksemplarer, er det en bestselger.
Her selges det flere programhefter i løpet av ti dager i en bygning i Oslo sentrum enn hva en norsk forfatter med suksess klarer å selge i alle landets bokhandlerer i løpet av et år.. 
Tøft.
Fryktelig mange karameller det der.

Inngang 1,
felt 110,
rad 17
sete nr 78 og 79.
Der.

Der er plassene våre.
Det er gode plasser, det ser ut som om vi skal fp valuta for pengene.
Vi trenger da ikke valuta, minibankkortet er godt nok for meg.  Kontanter er bare tull i dagens samfunn.  Hvorfor maser du om dette?

Det ser til og med ut som om vi får gode naboer.  Stabile naboer er godt å ha.  Kjedelig med øldrikkende broilere som hele tiden skal inn og ut av salen.  Inn og ut for å fylle og tømme den biologiske tanken under de nesten tre timene vi skal sitte her og ta imot musikalske inntrykk.

Kvart på åtte kommer det marsjerende etthundreogtreogåtti korsangere i hvite t-skjorter inn fra hver sin scenekant. 
Vi er i gang. 
Det går enda ti minutter så kommer det nesten sytti pingviner inn fra høyre. 
Så skjer det.
Lyset slokkes og en mann messer fra seg noe svada over høyttaleranlegget. Vi har ikke lov til å filme eller på annen måte forevige begivenheten. 
Og tro det eller ei, han tvinger oss til å slå av mobiltelefonene under konserten. 
Hvordan skal folk klare seg i tre timer uten kosebamsene sine? 

Sjefspingvien entrer scenen, applaus. 
Han løfter noe, han har funnet to pinner på sin ferd fra sørishavet.
Tryllestokker, to av dem. 
Det er disse pinnene han løfter opp og idet han slipper dem ned settes hele kameratflokken i bevegelse, de beveger seg i takt. 
Det blir musikk. 
Flott musikk. 

Magiske tryllestokker skaper magisk musikk.
Vi er fornøyde, hele salen er fornøyd. 
Det vil si, det er selvsagt folkene som sitter i salen som er fornøyde, ikke salen.  Dust.  
Vi er fornøyd helt til en av de vi virkelig har ventet på synger sin første sang. 
Fremlingen svarer ikke til forventningene.
Hun hakker og stuttrer, hun har en mimikk som sier smerte. 
Ja masse smerte. 
Dette var ikke bra. 
Pause.
Onnanas benytter seg av muligheten å ta en strekk i pausen.  På gangen overhører hun en engelskmann med den treffende kommentaren om vår svenske stjerne:  ”She was good enough to die early!”. 
Meget treffende. 
Han fikk sagt det som Aftenposten bruker en halv side på å fortelle ved hjelp av denne ene setningen. 
Fantastisk språkbruk, hvorfor bruke masse tid og spalteplass til å fortelle at noe stinker. 
Det enkleste er bare å si det, si det som det er. 
Si det rett ut. 
Ikke legg noe imellom. 
Kom igjen, bare si det uten å sminke det.
 
Stormvinden var tam. 

Slik – det var godt å få det ut. 
Nå er jeg også ferdig med den saken.
I pausen piper det i hele salen, det er ikke publikum. 
Nei bevare meg vel, publikum er strålende fornøyd med tingenes tilstand. 
Nei, det er kosebamsene til mor og hermannsen som for to minutter siden formidle inntrykk ut av salen.   Nå får de svar.
Telenor og Netcom tjener nok sine tusenlapper når husmødre i femtiårsalderen skal vise sine kjære der hjemme at de fortsatt er edrue nok til å huske pinkoden, ja de kan til og med stave korrekt enda. 
Det er greit å få sendt denne obligatoriske, ”vi har det bra”, meldingen før de detter inn på den nærmeste puben og oppfører seg som fjortiser utover natten.  Merkelig hvor mye et pelsdyr fra Oslos beste vestkant kan forandre seg fra den første martinien like etter barne-tv til paracetten klokka tre om morgenen.

Andre akt.

Fortsettelsen er like god som starten. 
Når klokken kryper mot elleve denne torsdagskvelden er det over, ti minutter med stående applaus og de fleste rusler fornøyd fra Spektrum. 
Vi har fått det vi kom for. 

Etter konserten bærer det tilbake til hotellet hvor Sprokket og Rob er ankommet i mellomtiden. 
De har fått rom i fjerde etasje. 
På telefonen sier de at de bor på 620. 
Kunne fort blitt litt flaut det der, godtroende som vi er hadde vi tatt turen direkte til feil rom hvis det ikke var for at Sprokket i bakgrunnen var ærlig. 
Rob lyver, hun prøver å drite oss ut. 
Dette kan bli en tøff helg. 
Hvis det er slik hun vil ha det så skal hun få det. 
Hun skal få det skikkelig, Rob skal få det tøft. 
Vel inne på rommet er alt glemt. 
Vi er ikke langsinte noen av oss, verken Onnanas eller jeg.  Konsertopplevelsene videreformidles og Onnanas går gjennom hovedtrekkene i handlingen slik at våre venner skal få mest mulig utbytte av konserten når de skal i Spektrum på lørdag.
Rob forteller om turen hun hadde til Praha forrige helg.
Hun er stadig på farten den derre tutta. 
Eier ikke ro  bak i den todelte enden. 
Nå må du slappe av litt, jobbe litt og holde deg hjemme.  Det skal penger inn på kontoen av og til også vet du.
Du kan ikke barer bruke og bruke.
Rob forteller om deres kveld, de har spist kvelds på hotellet, fiskesuppe. 
Er dette typisk Åkrabu? 
Reise til Oslo for å spise vestlandsk oppvaskvann. 
Misforstått? 
Ja, ja – sånn kan det gå. 
Det går kanskje over med alderen det der. 
Eller, er det ikke slik som kommer med alderen? 
Jo, slik var det.
Hjelp, hvordan skal dette ende?  Intet håp.
Vel i køya finner jeg Onnanas sitt, for anledningen nyinnkjøpte, ukeblad. 
”Sjefen var en skikkelig heks”,
”PMS” og
”Norsk ukeblad sin astrolog fikk rett.  Martha og Ari får baby neste år”.
Litt i tøffeste laget for meg, jeg bestemmer meg raskt for heller å studere innsiden av øyenlokkene. 
Det er tryggere og ikke minst mindre ødeleggende for sjel og sinn. 
Kan ikke begripe at folk makter å tråkle seg gjennom disse ukebladene uke etter uke. 
Nei takke meg til en god bok.

Natta

Zzzzzzzzz

Pip, pip, der er den igjen. 
Kosebamsen er min verste fiende om morgenen. 
Hvorfor er det ikke mulig å bestemme ringelyd for vekkeklokka i mobiltelefonen? 
Tenk å kunne våkne til bussanlull eller Ole Brumm sangen, det måtte være en drøm. 
På med TV.
Frokost tv, det er lenge siden jeg har sett. 
Han er der enda, han lager blomster, blomster til farsdagen. 
Så kommer det jeg aller minst har lyst til å høre før jeg har klart å komme meg ut av senga.
Han ønsker seg verken slips eller truser. 
Det bruker han ikke. 
Æsj. 
Har jeg ikke trivdes med å se på han før, blir det verre i fremtiden, jeg zapper. 
Jeg kommer alltid til å zappe når han viser seg på tv ruta mi. 
Ferdig med den karen der en gang for alle. Kar?
Vi har lovet våre venner på 420 å treffe dem til frokost klokken halv ti. 
Sprokket synes dette er fryktelig tidlig. 
I det klokka kryper mot avtalt tid stiger spenningen der vi sitter i resepsjonen og følger med hvem som kommer ut av heisen. 
Der, bare tre minutter etter avtalt tid kommer de.  Vi var der jo fem på halv, liker å være tidlig ute….
Rob har klart det, hun har fått start på en 77 modell Opel mekaniker før klokka har slått ti om morgenen, og det på en fridag. 
En prestasjon i seg selv. 

Frokosten består av harde bløtkokte egg og brødskiver. 
Det er faktisk ikke så aller verst med frokost når en slipper å tilberede den selv. 
Forsyne seg, spise og gå. 
Konseptet er enkelt og genialt. 
Slik skulle det vært over alt.
La andre ta dritten etter deg.
Kanskje ikke? 
Det ville vel blitt en del konflikter av slik tenking. Noe gammeldags kanskje? 
Glem det, jeg har aldri sagt dette. 
Slike gammeldagse tanker kan fort føre til slakt. På samme måte som Anne opplever når hun ærlig tørr å si det som 99% av landets befolkning mener. 
Kvinnefotball er drittkjedelig.  
Takk skal du ha Anne. 
Si det en gang til.
Kvinnefotball er drittkjedelig.
Det gjør godt å høre deg si det.  Jeg skulle hatt det på bånd og spilt det om igjen dag etter dag.
Endelig er det en som folk gidder å lytte til som tørr å si det vi alle har ment i lang tid. 
Og enda bedre, det var godt å høre det fra en av det kvinnelige kjønnet. 
Vi av det herrlige kjønnet spares for mye kjeft nå når du har blitt vår talsmann.
Takk Anne.

Vi skal på byen. 
Oslo.
Karl Johans gate.
Det regner, hjemme skinner sola. 
Typisk, vi reiser til Østlandet og regnet samtidig som sola skinner der den aldri skinner på denne årstida, hjemme.
Første punkt på agendaen er å kjøpe paraplyer. 
Flere paraplyer. 
Hele femtini kroner koster den sorte herligheten, inkludert et sort nylonkondom med snor og tykknapp i. 
Det var greit nok, den er nok verdt det, jeg skal holde meg tørr hele dagen.
Jeg akter ikke å bli våt og snufset.
Sprokket kjøper også paraply, mens Rob gir blaffen. 
Onnanas har selvsagt vært fremsynt nok til å ha med seg beskyttelse mot regnet hjemmefra.
Turen går i retning slottet, i enden av gågatedelen av Karl Johan står en dame med hodet ned i en bossbøtte.
Rob vil brekke seg, det er vist det hun gjør hun som dukker i bøtta også. 
Mang en gang har jeg sett dårlig stilte innbyggere av hovedstaden grave etter pant i denne bøtta. 
Mine tanker går allerede nå til vedkommende som om noen timer, etter mørkets frembrudd, dukker ned i denne søppelbøtta for å samle sammen sin pant. 
I kveld får han både middag og pant i innsamlingsboksen sin. 
Nesten som et kinderegg, men bare med to opplevelser.  Leken mangler på en måte.
Etter at Rob har bedt meg holde kjeft og kvalmen hennes går over løfter vi hodet mot nord. Eller blir det mot vest?  Uten sola er jeg ikke sikker.  Går landets hovedgate fra sør mot nord eller fra øst mot vest?  Hvem bryr seg?

sokkelen.
En dårlig etterligning. 
Hadde det ikke vært for navneplata på sokkelen hadde jeg aldri kunne identifisere henne. 
Uten navneplata hadde jeg sikkert gått rett forbi uten å ense denne søte favorittdesserten min med et sideblikk engang. 
Knekk, et bittelite knekk. 
Paraplyen knekker. 
Min paraply, den nye sorte niogfemti kroners paraplyen min knekker sånn helt uten videre. 
Den ble  trettitre minutter gammel. 
Nesten to kroner minuttet. 
Den som tømmer slottsplassens bossbøtter for pant i natt kan også ta med seg en trettitre minutter gammel paraply til å beskytte seg mot regnet. 
Kondomet får de ikke, nylonkondomet skal jeg gjemme som reservedel til jeg får en ny paraply. 
Kanskje en paraply skal koste litt mer, jeg vet ikke. 
Jeg har aldri kjøpt paraply før. 
Neste gang skal jeg kjøpe kvalitet. 
Kvalitet er bra. 
Jeg bør kunne komme ned i en pris på under ti øre minuttet.
Så pass må en kunne forlange.
Vel ute i trafikken igjen hører vi lyden av sirener. 
Blålys igjen, jeg og Sprokket finner frem gutten i oss. Jeg vil ta et bilde.
De andre, plutselig fryktelig voksne, skjemmes og snur seg bort fra oss guttungene. 
De kjenner oss ikke, feiginger. 
Jeg bøyer av for presset og skyter fra hoften. 
Jeg bommer.
Bildet viser en politibil under utrykning, men det er ingen politibil der. 
Den kjørte for fort, med en haug med godvilje kan vi se eksosstripa etter den nederst i billedkanten. 
Godt nok for meg. 
Det er opplevelsen som teller for en guttunge. 

Om noen år skal jeg se på dette bildet og tenke tilbake på den flotte opplevelsen jeg hadde da guttungen i meg dukket opp i en trafikkert Oslogate.
Vi fortsetter forbi utenriksdepartementet og ned mot Aker brygge. 
Neste mål er en cafe, de skriver det med c der nede. 
Litt finere strøk du vet. 
De første vi støter på på brygga var Sin og Lin fra Skudenes. 
Gjett to, nei en gang. 
Jo da, de skal på Les Miserables de også. 
Verden er ikke større enn at en nabo dukker opp rundt neste hjørne, samme hvor du er. 
Litt skummelt akkurat det, man kan aldri få tømme kjeften for tanker uten å være sikker på at sladrekjerringa i nabohuset ikke hører deg. 
Det kan være farlig det.
Nå er heldigvis verken Sin eller Lin sladrekjerringer så det går nok greit.
Vi skal ha is.
Det er 1 stakkars liten plussgrad ute og vi skal ha is.
Vi går inn på en cafe for å kjøle våre forfrossne kropper enda lengre ned. 
Vi må tydeligvis mangle noe der oppe mellom ørene noen og enhver av oss. 
Tenk folk, tenk – det skal ikke mye til for å forstå at is hører tjue varmegrader til. 
Minst.

Vi spiller.
Sprokket og jeg gambler, allerede nå innser jeg det. 
Jeg gir bort penger til Norsk Tipping, ja idretten og kulturen får sin del de også. 
Spenningen er borte allerede når kupongene er betalt. 
Hvorfor gjør vi dette. 
Stakkaren på broa mot Plaza kunne fått mye varm kaffe for de kronene jeg skulle komme til å få fem rette på tippinga med. 
Dårlig gjort. 
Det som er aller verst er samvittigheten som ikke melder seg med negativt fortegn. 
Ok, da er det nok greit da. 
Spill i vei du gutten min, men ikke spill bort hele lønna. 
Toogtredve kroner, seksten til premier, åtte til kulturen og resten til Kjell og co. 
Kjøp en kopp kaffe til gutten på broa for de kronene Kjell, han trenger noe å varme seg på.  Det er du og dine som har ansvaret for han.  Landet har ikke penger til å ta seg av taperne?  Har de vel, nei.  Vi kjøper heller aksjer for de pengene.
Nok politikk for i dag, jeg har ikke greie på det allikevel.
 
Vi skal ut å gå igjen. 
Ron har i løpet av dagen utviklet en merkelig gangart, det må være de Tjekiske lengdeløperne som gnager henne om tærne? 
Sko med innvendig mål 39 og utvendig mål 46. 
Hva er poenget? 
Takke meg til joggesko, myke og gode med den riktige passformen og luftputer i hælene. 
Sprokket er sulten igjen allerede før vi har nådd Spikersuppa. 
Makkadonaldoen neste, big mac meny med full pakke. 
Der sitter han, Fritjhoff er på byen med hele familien. 
Millionæren, vil du bli?
Sitter der og spiser fastfood sammen med oss andre. 
Ron blir plutselig sur. 
Kjendisboka mi, jeg har ikke med meg kjendisboka mi.
Og der, tre meter og førtiåtte centimeter (vi målte etterpå) bak ryggen hennes sitter han – helten hennes. 
Hun vil bort til han og få en autograf, men de vonde føttene i de nye skiskoene hennes hindrer henne i en smertefull ferd til nabobordet. 
Dessuten har hun glemt kjendisboka si. 
Kvelden er allerede ødelagt og klokka er bare to om ettermiddagen. 
Stakkar.

På tide å lade opp batteriene for kvelden, en time på ryggen før vi igjen skal gjøre byen.

Vi spaserer til stortinget stasjon og går under bakken.  Vi kjøper fire billetter til T-banen, går videre ned i undergrunnen og setter oss på vogna som går i retning Majorstua.
Det viser seg at alle T-banens vogner som går i retning vest går via Majorstua.  Burde vi vist dette før vi spurte?
Før dørene lukkes, eller dølukks som de sier over høyttalerne, stormer de vogna. 
En haug med vektere renner inn, de skal ta oss. 
De skal ta de av oss som sniker, mange dårlige unnskyldninger og like mange personer må gå av for å gjøre opp for seg. 
Det ble en tur uten trengsel.  Halvparten av passasjerene stod igjen på perrongen når t-banen gikk 46 sekunder forsinket.  De hadde ikke løst gyldig billett.
Smartinger.
Noen få minutter etterpå er vi ute i regnet igjen, retning sjatå nøff. 
Vi skal på teater, revy eller hva du vil.
Vi skal se Sven Nordin og Tommy Steine i stykket ” I blanke messingen”. 
Vorspiel i resepsjonen. 
Hvitvin og martini, damedrinker, til de tøffe guttene.
Cola til jentene.
Vi venter, fortsatt er jeg stolt over å møte opp en fotballomgang før forestillingen begynner, mange fordeler med det. 
Vi får sitteplass i foajeen.
Vi slipper å stå i kø i baren.
Vi slipper å stå i garderobekø.
Vi er blant de første. 
Det er en god egenskap.

Rett før klokka når 1930 setter vi oss ned på våre forhåndsbestemte seter, jeg og Onnanas havner på rad 17 nok en gang. 
Denne gangen viser det seg at  rad 17 er siste rad, en liten nedtur – selv om det egentlig er høyest oppe. 
Svada, aldri bry deg, det går bra.
Ron og Sprokket er heldige. 
De får sitte på første rad. 
Sprokket blir mer og mer brydd ettersom klærne til guttene på scenen faller, Ron sitter der med hakeslepp og stirrer. 
Hun har fått totalt stirrå, hva er det de har som ikke jeg har tenker Sprokket. 
Forestillingen er knallbra, masse humor og glimrende prestasjoner av skuespillerne. 
Når buksene endelig faller tredve tideler av et sekund før teppet faller er vi fornøyde. 
Vel anvendte kroner dette her. 

Vi iler sakte ut i kulden igjen.
Vi må komme oss på T-banen før alle andre. 
Kø orker vi ikke.
Det er vi enige om, vi trenger ikke å snakke om dette for å forstå at vi er enige.

Midt under slottet en plass ringer mobilen. 
Det er Ling og Ate som ringer. 
De har vært på de miserable i spektrum i kveld, de er der oppe hvor englene bor etter konserten og er klar for å treffe oss. 
Klar til å få beina ned på jorda igjen. 
Vi blir enige om å møtes på en pizzarestaurant i krysset mellom kalles og freds gate. 
Denne stenger idet vi skal gå inn, skuffelse. 
Men vi gir ikke opp, seks sultne vestlendinger gir ikke opp sulten så lett. 
Vi beveger oss oppover Kalles gate og finner en pizza sjappe som har åpen til klokka ett om natta. 
Vi finner oss et bord og da er moroa i gang. 

Menyen kommer som den normalt ville ha gjort på de fleste restauranter.  Ok, helt normalt.
Så begynner det.
Vi skal bestille. 
Hallo, HALLooooO, hva skal du ha?

Hallo, Halloooooo …..  du Halloooooo – skal du ha noe?
Masekopp, slapp av. 
Vi skal spise, vi har god tid. 
Skal ingen steder vi.
Ikke du heller vennen vår, du skal være på jobb her lenge enda du også. 
Ro deg ned.

Etter hvert får vi drikken vår.
Send den videre, Send den. 
Hallo, Hallooooooo; send den videre. 
Ate og Onnanas er i ferd med å miste selvbeherskelsen. 
Det er rett før latteren tar overhånd, dette kan fort utarte seg.
Spise, skal dere ha noe og spise. 
Hallåååå, hva skal dere ha?
Selvsagt skal vi spise.
Hvorfor er vi her? 

Hallooooo.
Jo tenk. 
Vi skal spise. 
Nananananana, vi skal spise.  Æda bæda, vi skal spise.
Vi bestiller mat, i samme stressende tempo som ved bestilling av drikke. To pizzaer til oss som har vært i staden lengst.  De nyankomne bestiller kyllingvinger og hvitløkbrød. 
Brødet kommer straks, men hvor er vingene? 
De kommer nok skal du se.
Og det gjør de, i god tid etter at brødet er spist (før det ble kaldt) kommer de flyvende. 
Vingene. 
De var mange, de var varme, men de kom uten brød. 
Signe maten, der kommer pizzaene våre. 
Vi holder kjeft og spiser. 
Det var godt. 
Vi ble gode og mette.
Etter at maten er fortært og mens vi drikker ut glassene våre drøser vi litt om denne merkelige servitrisen. 
Det vi ikke ser før det er for sent er at hun sitter rett bak disken og hører alt hun vil høre.
Flaut. 
Huff da, regningen takk. 
Vi er ferdige her.
Vi betaler for oss og via toalettet i kjelleren fortsetter vi ut på gata, vi vil på pub. 

Puben Ling vil ta oss med på er full, og den stenger om fem minutter.  Trehundre sekunder til stengetid. 
Onnanas har i løpet av den siste timen igjen fått feber og står ved siden av meg på fortauet og hopper av kulde. 
Jeg må tilbake til hotellet, jeg må legge Onnanas. 
Jeg må få henne under dyna sammen med den nyinnkjøpte bamsen med innebygd varmeflaske. 
Det skal bli saker. 
Ingen kalde føtter opp etter mine varme lår. 
Vi tar farvel med våre venner og lar fornuften seire.
Vi trenger å sove litt nå. 
Det er en lang dag som ligger der foran oss i morgen også.
På veien tilbake til senga legger vi turen innom en sju til elleve butikk, suget etter sjokolade er blitt for stort. 
Må ha det, bare må ha det. 
Melkesjokolade, og en banansjokolade.  Og en Hobby, det burde holde til frokost.
Inne på butikken begynner Onnanas med hostingen sin.  En vekter legger seg etter henne med spørsmål om hvordan det går og komme med gode råd om å passe på helsa. 
Skulle tro de hadde kjent hverandre i årevis. 
Men ok. 
Det er greit at noen bryr seg. 
Det er ikke mange som bryr seg i dagens samfunn.

Nøkkelkortet inn i heisen.
Nøkkelkortet inn i dør 631.
Tannpuss.
På med dyna, av med lyset.

Bråk.
Et fryktelig støynivå fra rom 633.
Nachspiel, det er fest hos naboen. 
OL floka og andre avdankede promillehits durer i veggene.
Minuttene går. 
Halvtimen går.
Telefonen. 
Slår nr 9. Resepsjonen.
Vi er festbremser.  Men vi er av den klare oppfatning at det skal være mulig å sove på et hotell klokken 0104. 
Nattevakten er enig, han stopper festen. 
Vi ser på hverandre, Onnanas og jeg. 
Makt, det er makt i telefoner med en niertast. 
Hva om nieren hadde manglet?
Jeg tørr ikke engang tenke tanken.

Zzzzzzzzzz.

Det er blitt lørdag, jeg gir Onnanas sengearrest. 
Hun får ikke lov til å gå ut før hun har bevist at hun er feberfri og har klart å ta på seg strømpebukse.
Jeg forbarmer meg over henne med å stikke en tur ut for å kjøpe forkost. 
Frokostbrød til førtiåtte kroner, spis det med andakt. 
Amen. 

Pip pip.
Knoll sender melding til Onnanas. 
Knoll er en gammel skolevenninne av Onnanas som også er i byen for å, ja nettopp, Les Miserables.
Hjelp, vi er ”kidnappet” av mors gamle tante. 
Kom og redd oss, er budskapet som dukker opp på displayet. 
Onnanas og Ron må rykke ut. 
De må ut og redde Knoll og hennes mor fra denne avskyelige tanten. 
To generasjoner Veabuer er på Oslotur. 
Av gårde bærer det, retning Oslo city. 
Handlesenter er tingen, det er der de har avtalt å komme Knoll til unnsetning. 
Men de kommer for sent, i løpet av den korte tiden det tar å spasere fra børsen til handlesenteret er Knoll og mora blitt satt på bussen til Kolbotn. 
De er solgt. 
Tanten har satt bånd på dem, det var den helgen. 
Stakkar liten.
Jeg og Sprokket orker ikke handlesenter.
Vi vil ha fotball.
Vi går på pub, de viser Manchester city mot Manchester united. 
Vi kommer akkurat tidsnok til å se at Solskjær utligner til 1-1 etter 10 minutter. 
Etter hvert jobber vi oss nærmere og nærmere innover mot den store skjermen. 
Når første omgang er over har vi sikret oss hver vår sitteplass hvorfra vi kan se hele skjermen. 
Bra jobba gutter. 
Ringnes. 
Vi drikker Ringnes og ser fotball sammen med en haug med likesinnede. 

Ling skulle ringe.
Han skulle ringe og avtale et sted å se fotball sammen med oss.
Han ringer ikke. 
Jeg og Sprokket ser kampen alene, det vil si sammen med en haug ukjente gutter.
Når dommeren blåser av kampen etter 93 minutter, det vil si 94 – han la til ett minutt i første omgang også. 
Hvordan kunne jeg glemme det? Huff, jeg begynner å bli sløv.  Kan det være ølet?

Kampen er over, vi forlater arenaen, sjekker kosebamsen. 
Han har sendt melding.
Ling har sendt melding uten at vi hørte det. Det viser seg at Ling har sittet og sett kampen på samme puben som oss, bare en vegg har skilt oss. 
Vi treffer han på Kalles gate og avtaler sted og tid for kveldens utskeielser. 

Skjorte.

Sprokket har ”brukt opp” skjorta si i går kveld, han må ha en ny en til konserten i kveld.  Panikken begynner å ta han.  Han går innom enhver kledsbutikk på hele Karl Johan. 
Til slutt ender han opp hos en Villa Medusa stjerne som klarer å selge han en skjorte uten prislapp på. 
Hun forlanger en liten høvding for den. 
Nesten tusen blanke norske kroner for en hvit skjorte. 
Den kan ikke en gang stryke seg selv. 
Ran spør du meg, men det gjør du selvsagt ikke. 
Dette er intet annet en et ran. 
Blendet? av denne tv b-kjendisen går Sprokket rett i baret.
Stakkar.

Vel tilbake på hotellrommet banker det på døra.
Det er mobilladeren til Onnanas som banker på. 
Hva har den gjort ute, når vi gikk satt den i veggen under nattbordet. 
Nå står den i et par brune never med langt hår og sier jeg er blitt kidnappet. 
Kan jeg komme hjem igjen.
Jeg blir paff, Ron og Onnanas blir målløse. 
Går det an?
Kan stuepiken bare låne laderen vår med seg uten videre? 
Dette skjer ikke engang i Tyrkia eller Hellas.
En rask sjekk på badet viser at hun ikke har hengt opp rene handkler heller, i stedet ligger en skitten vaskefille på kanten av dassen.  
Åpne døren.
Hei, vi trenger handkler.
Vi får handkler. 
Vi er paff, vi er sure. 
Dette liker vi ikke.

Hva mer har hun lånt?  Er alt på plass, mobiltelefon, kamera, kredittkort og lommebok? 
Alt er der, vi slapp med skrekken, men vi blir en smule forbannet.
Onnanas trenger en time på ryggen, jeg trenger litt mer fotball. 
Vi er enige – hun sover jeg slumrer foran fjernsynet med en dårlig 1.divisjonskamp fra England på Nrk.

Vi treffer Ling og Ate ved Oslo S.
Vi skal til Grønland. 
Vi skal spise meksikansk mat på Grønnland. 
Jeg trodde det gikk mest i selkjøtt og fisk på Grønnland.  
Men jeg kan ikke såre Ling med å fortelle han om avstander mellom Mexico, Oslo og Grønnland og logikken i alt dette. 
Jeg lar han føre oss til sitt El-dorado. 
Vi må stå, det er så mye folk på trikken at vi må stå.
Vi er på Grønnland, jeg nikker og sier ja vel. 
Vi går av, jeg får være med på leken. 
Dette er ikke Grønnland, jeg vet det men vil ikke ødelegge kvelden med krangling.
Hvor er eskimoene? 
Hvor er snøen?
Hvor er isen og fiskehullene?
Ling tror virkelig han er på Grønnland, hvis ikke spiller han jammen godt. 
Skal jeg si noe eller?
Nei, jeg bestemmer meg for å holde kjeft.  Jeg tar en øl og spiller med.

En liten dør åpner seg.
30 stoler og en bar.
Meksikansk restaurant, det hadde han rett i.
Men Grønnland du? 
Den må du lengre ut på landet med. (eller havet)

Vi gir oss, forlater åstedet. 
Det er kø.
Det er flere som vil spise, det forstår jeg godt. 
Dette var et godt spisested.

Vi hopper på trikken igjen, fortsatt bare ståplasser.
Vi skal på kino, men gir opp før vi i det hele tatt  kommer inn. 
Det vil si vi kommer ikke inn. 
Det er fullt, det er stappfullt på kinoen.
Pub.
Vi går heller på pub.
Vi finner en pub som Ling kjenner fra den tiden han og Ate bodde i Oslo.  Den som stengte foran nesen på oss i går kveld. 
Det er en vindeltrapp som tar oss opp i andre etasje. 
Tjue trinn rett opp med serverigsbrett som tar borti gelenderet slik at øl og kaffe nesten skvulper over og ned på gjestene som sitter på bordet under oss. 
Dette er ingen plass å bli full på, da må du i tilfelle sove rusen ut her oppe.
Mer enn en og en halv i promille og du bør blir sittende her oppe, du vil ende med tryne i parketten dersom du prøver å komme deg ned trappa igjen.
Det er koselig her oppe, lite folk og intimt.  
Vi sitter her i et par timer og super øl, cola og kaffe.
Vi gir oss tidlig denne lørdagskvelden.
Klokken elleve er vi på vei til hotellet for å joine madrassen. 
Vi er trette og i morgen skal vi hjem igjen. 
På 633 er det full musikk, men den stopper av seg selv like etter at vi kommer inn på vårt rom. 
Vorspiel i dag, like greit.

Zzzzzzzzzzzz

Det er blitt søndag.
Vi skal hjem igjen.
Det har vært en koselig frihelg sammen med gode venner i hovedstaden. 
Dette kan godt gjentas ved en senere anledning.
Vi pakker. 
Hvorfor vokser innholdet i kofferten mer enn kofferten når vi er ute og reiser.  Det er alltid verre å zappe glidelåsen før hjemreise enn det var hjemme før turen startet. 
Merkelig.
Har dette også noe med tall og gjøre?
Kanskje kontofonen kan gi svar på dette spørsmålet?
Jeg tør ikke engang tenke på å sjekke dette opp, jeg er livredd at jeg er nærmere sannheten enn hva sunt er.

På vei til sentralbanestasjonen får vi vite at Sprokket har vunnet den store premien i lotto.
Som uregistrert spiller, med kupong levert inn på en kiosk i selveste finanshjertet Aker brygge, har han klart å karre til seg hele 5000 norske brune ører. 
Eller 50 kroner om du vil. 
Helt uten skatt, moms og arveavgifter. 
Gutten går på puter mot tippedisken på Oslo S og kommer tilbake …. tredve kroner fattigere. 

Hvordan kan det koste penger å heve en premie? 
Det brenner i lommene på gutten før han i det hele tatt har sett pengene som kunne og burde vært der. 
Han må spille mer, bare må spille mer. 
Vi andre står der hoderistende og ser på at gutten spiller bort formuen sin. 
Tenk på alle karamellene han kunne kjøpt for disse pengene. 
Det er greit å bruke karameller til å måle penger i. 
Alle kjenner verdien av en karamell. 
Tenk om vår venn Sprokket hadde vunnet 100 stk 50 øres karameller i stedet for denne grønne  papirseddelen som han aldri fikk se. 
Han hadde aldri satset disse sukkerbitene pluss noen nye karameller i tillegg for å vinne flere karameller.  Til det er karameller for gode, man gambler ikke med søtsaker. 
Dessuten kan de tredve kronene som ble investert i tillegg settes av til et fond. 
Et privat lite fond til dekking av tannlegeregningen. 
De fleste synes alltid det er surt å betale tannlegeregningen. 

Så her er løsningen – femti kroner i karameller hver lørdag.
Tredve kroner på privat fond, husk å opprette en egen konto til dette.  Ikke la deg friste til å bruke disse pengene på noe helt annet, for eksempel en helt unødvendig sydentur.
Alt dette gjør at du ikke spiller bort en masse penger. 
Du får hull i tennene, men det gjør ingenting. 
Det koster deg ingenting da tannlegeregningen allerede er dekket, og til tannlegen skal du en gang i året allikevel. 
Konklusjonen må være:
slutt å spille,
spis karameller og du får ikke lengre noen uforutsette tannlegeregninger.

Videre, vi må videre.
Vi må kjøpe billetter og komme oss ut på perrongen, spor 13 til Gardermoen. 
Når vi kommer ut av Romeriksporten er det hvitt på markene, det har snødd i natt. 
I det vi går av toget kommer vi på at det er farsdag i dag, Ling feirer sin første farsdag i dag. 
Lurer på om han regner med å få hjemmelaget farsdagskort av sin lille pode på seks måneder når han kommer hjem i ettermiddag?

Innsjekking, vi sjekker inn og setter optimistisk kursen mot avgangshallen. 

Pip, pip. 
Hva nå? 

Nitten kroner og femti øre.

Nitten kroner og femti øre skiller meg fra å være en grå mus i massen på landets hovedflyplass til å være mannen i sentrum. 
Jeg har gått gjennom dette røntgenapparatet sikkert hundre ganger med nøkkelknipper så store i lommene at ville gjort en segger missunelig uten at det har pepet. 
Men i dag, med skarve
nitten kroner og femti øre i lommen
piper den. 
Vel igjennom treffes vi alle for å ta farvel med hverandre, noen skal til Stavanger, andre til Haugesund. 
Eller Karmøy da, hvorfor skal Haugesund gi navnet til vår flyplass på vår lille holme?  Tullball.
Flyet tar av i rute.
Ferien er over.
Når ferien er over slutter jeg å skrive.

Velkommen tilbake ved neste ferie.

Legg gjerne igjen en hilsen i
gjesteboka.  Hva var det som fikk deg
til å lese denne historien?