Pip, pip, pip….

En helt hysterisk pipelyd, et stønn et lite knepp på vekkeklokkebryteren. Dagen er i gang.  For Onni.  Ikke for meg, min klokke står på 0605, jeg kan slumre i enda en halv time. 

Ding dong, ding dong …

Hva nå, dørklokka skulle ikke ringe før kvart over seks, det var DA svigers skulle komme for å kjøre oss til flyplassen. 

Reisefeber, de har reisefeber på våres vegne. De ringer på døra lenge før vekkeklokka mi har rukket å fortelle meg at det er morgen.  Men ok, de er nå greie som stiller opp på dette ugudelige tidspunktet bare for å se oss av gårde til Spania.  Jeg spretter opp fra senga, hopper i en ventende dongeribukse og løper opp for å åpne døra. -  Sier god morgen som om jeg skulle ha vært oppe i timevis, men håret og ånden røper meg.  Puss tennene gutt, og ta på deg noe på overkroppen.  Du kan ikke gå slikt i kulden, i hvert fall ikke blant voksne folk. 

Voksne folk, blæh. 

Jeg kan ikke for at jeg ikke drikker kaffe. 

Jeg skjønner ikke hvorfor det er hvorvidt en er kaffedrikker eller ikke som bestemmer om en er voksen eller ikke.

Kaffedrikkere; navla sinker!  Kaffedrikkere og røykere har innført den 5 og 6 ferieuka for mange år siden.  Nå, lenge etter, har vi ”barna” fått 5 uker ferie.  Tenk deg å være røyker, kaffedrikker og over 60 år, du får full betaling for en 50% stilling.

Hvorfor alt dette vrøvlet? 

Svigers står i døra, vi skal på ferie. 

Puss tennene, skum i håret, træ på en sokk og to, huk tak i kofferten, sett på alarmen, lås døra.  Vi sitter i bilen og venter, flyet går om en og en halv time.  

Svigers er redd for at vi ikke skal komme fram til flyplassen i tide.

Okey, okey, vi kommer nå.  Onni må bare fikse seg litt, det passer meg for så vidt greit.  Da kan jeg ta meg en tur ut i hagen og si farvel til alle våre 8 små.  Våre 8 små bor ute, stakkar.  De kommer opp av vannet og tror de skal få mat hver gang noen nærmer seg dammen deres.  Spraklet er størst og dermed også grådigst.  Lillegutten Svartbak må mates fra hånden dersom han i det hele tatt skal få næring.  Nå skal mor og far reise på ferie og være borte fra alle sine fiskebarn i to uker, svigers og svigers skal passe på dem.  Onni har lært dem hvordan de skal behandle de små og håpefulle.

Pip, pip, pip og dunk. 

Onni er på tur, gatedøra slår og skrittene renner ned i singelen.   

Vi er på ferie. 

Legg gjerne igjen en hilsen i
gjesteboka.  Hva er det som får deg
til å lese denne historien?

 

I baksetet på Svigers Mitsubishi på vei til flyplassen. På vei til Alicante. På vei til svigerinne og hennes familie.  Hvorfor Spania.  Hva i all verden vil de der nede, hvorfor bruke et år av sitt liv i et varmt land med en hel haug med galne spanjoler som ikke gidder å gjøre noe mellom ett og fem på dagen. 

Frustrert?
Jeg?
Jeg tørr ikke engang tenke på hvor irritert jeg kunne måtte burde ville blitt dersom jeg ble tvunget til å måtte tilbringe ett år der nede sammen med disse latsabbene.   

Knips! 

Hva, å hei.  Åkra, huff så grått og flatt.  Ja til og med litt trist.  Det skal bli godt å komme av gårde til solfylte Spania med hvite strender og varmt badevann. 

Det dugger i vinduene på bilen, Onni glimter til og foreslår at vi må sette på vifta, det fungerer.  Men Åkra blir ikke mindre trist av den grunn, Spania er nok bedre? 

Flyplassen, det er blitt lyst ute.  Dagen er ikke så grå som den så ut tidligere, kanskje det bare var Åkra som var så trist.  På flyplassen skinner faktisk sola, hvorfor bruke tusenvis av kroner for å komme til syden når sola skinner her hjemme? Huff, tenk på alle de bamsemumsene vi kunne kjøpt for de pengene.

Svigers har satt oss av utenfor terminalbygningen, avgang står det på skiltet.

Yes, vi er på ferie. 
Skikkelig på ferie.   

Huff for folk, en hel gjeng med charterturister.  De skal ikke til syden, de skal til Nederland sammen med en byggevareleverandør.  Tøft ord det der.  En gjeng med snekkere og medsammensvorne på tur for å sjekke Hollandsk plank og spiker?  Koz dere.  Vi skal til Spania, slikke sol, de skal til Nederland. Og sannsynligheten er stor for at de, når de våkner i morgen tidlig må ned i toalettveskene sine og finne en globoid og to.  Mens vi, sitter på en strand i Spania og slikker sol og smiler.

”Herregud, beutybagen min! 
Kor e beutybagen min?” 
Hva er det som stikker henne?  Hun står der borte i terminalbygningen, enda et tøft ord forresten, og hopper og spretter.  ”Flyet vårt går om 20 minutter og jeg har glemt beutybagen min!”- brøler hun.  Tøft, endelig skjer det noe her.  Onni og jeg sperrer opp øyne og ører for å følge med.  Beuty spør en forbipasserende om å få låne mobiltelefonen.  Men hva skjer?  Jernteppe!  Hun kan ikke i sin villeste fantasi komme på telefonnummeret hjem.  

”SK1394 til Oslo gjennom utgang 4.”  Shit, nå når det begynte å skje noe her.  Jaja Buty, du får ha god tur du også.  Sparkel og maling kan du få tak i hvor som helst, ingen grunn til panikk.

Dagens næringsliv og Finansavisen. 

Og jeg som ikke en gang drikker kaffe, hvorfor har de ikke VG lengre.  Vi er da noen barn som reiser alene her også, ikke bare kjedelige foretningsmenn med dress og slips.  Alle disse kurvene som kaffedrikkende middelaldrene menn tror at de skjønner noe av er ikke noe for meg, det er så få fargebilder i disse avisene.  Man kan jo se hvordan det går på børsen, den styres av kaffedrikkende og røykende middelaldrende menn som tydeligvis holder avisen opp ned og tror alt går vel når de ser på kurvene sine. 

Så sitter vi der da, innhyllet i et metallrør, 34 meter langt og 4 meter i diameter, med 2 lange brødfjøler stikkende ut på hver side, nesten 20 meter lange.

På ene siden sitter selvsagt Onni, på høyre side dumper det ned en merkelig skapning, en gutt i 25 års alderen, halvlangt rufset hår under en gammel smalbremmet hatt. 

Han drar frem en tykk bok og en penn. 
Så setter han i gang. 
Han skriver dagbok, jeg snikleser litt.  Ingen vet hvorvidt jeg sjegler eller ikke. Det hender faktisk at jeg sjegler når det sitter en merkelig skrue ved siden av meg. Spesielt når denne merkelige skruen er ute og reiser uten sin mutter og sitter der mutters alene ved siden av meg,  jeg som ikke er alene, og skriver kråketegn i dagboken sin. 

Vesenet har vært i Haugesund, han kan umulig ha svigerforeldre i Haugesund.  Han har nemlig tatt flybussen til flyplassen.  Hadde han hatt svigerforeldre i Haugesund så hadde de kjørt han til flyplassen.  Han skriver om bussturen og sjåføren.  Nå er han kommet til flyplassen, jeg tørr ikke sjegle mer.  Jeg er redd han skriver om meg som sitter ved siden av han og sjegler og leser hva han skriver om, han blar om.  Det går noen minutter så blar han om igjen, han skriver mye.  Det må stå mye tull i den dagboka.  Jeg skal vedde på at han skriver mer i løpet av denne reisen enn et normalt menneske kan klare å tenke i løpet av en flytur.  Jaja stakkar, han har det kanskje ikke så bra der han kommer fra, han har hull i genseren sin også, på den høyre armen.  Den er rød, genseren altså.

Vi er oppe i lufta. 
Dagboka til merkverdigheten til høyre for meg har gjort at jeg gikk glipp av Stord. 
Jeg ser alltid Stord når jeg er ute og flyr. 
I dag fikk jeg ikke se Stord. 

Raringen sperrer meg inne så jeg ikke kan reise meg  for å se på Skjoldastraumen heller, den er på høyre side akkurat nå.  Det er godt å se Skjoldastraumen når jeg ikke har fått sett Stord.  For en morgen.  Og selvsagt blir den verre også, bare vent.  

Der kommer hun, hun som gjør morgenen enda verre.  Vær så god sier hun og gir oss hver vår pose.  Forundringspakke tenker merkverdigheten.  Han sier det ikke, men jeg ser det på måten han åpner pakken på.  Når han drar fram det tørre rundstykket ser det ut som om han har vunnet hovedpremien på en basar på samfunnshuset, ja kanskje i Skjoldastraumen som jeg ikke fikk oppleve i dag.  Og det bare på grunn av han, raringen.

Det er for så vidt greit det med maten, jeg er sulten nok til å kunne sluke denne tørrpinnen jeg.  Ja maten ikke pinnen som sitter ved min høyre side, nei vet du hva – det må da være måte på.  Fy vask hjernen din. 

Men hva skjer resten av turen? 

Tre såkalte voksne damer sprader opp og ned catwalken i det flygende metallrøret og synger ut:

tea?
kaffe?,
te?
kaffe?. 

Voksenverden igjen, hvorfor kommer de ikke med brus eller annen leskende drikke til oss andre som må finne oss i å bli sett på som barn i en voksens verden bare fordi vi ikke drikker det derre kaffeskvipet som Hermann reiser til Brasil og Afrika for å kjøpe, kaffebønner.  Fytte rakkeren for en setning, den er like lang, kjedelig og ufullstendig som reklamefilmen til Hermann.  Men jeg er sikker på at du forstår hva jeg mener.  Du ja.  Du som ingen aksepterer som en voksen bare fordi du ikke orker å drikke dette sorte skvipet.

Dotter i ørene! 
Jeg har dotter i ørene. 
Å nei, Onni har startet ferien igjen. 

Hun har alltid dotter i ørene, det er et sikkert tegn på at vi nærmer oss feriemålet.  Det er bare det at i dag skal vi lande to ganger, nå først om 5 minutter i Oslo og om fire timer i Alicante.  Onni svelger, hun gjesper og hun svelger. 

Dunk, vi er nede. 

Flyet har landet og Onni har bare ett tett øre.  Før flyet når landgang nr 21 er dotten ute.  Halleluja, det er håp allikevel, kanskje det blir en ferie uten dotter?  

Vi tar sats, reiser oss fra setet og følger strømmen med folk ut av flyet og inn på Gardermoen.  Det er en ikke stort lengre enn en fotballomgang til flyet ut av landet går på vingene. 

Sikkerhetskontroll.
Kø. 
Der. 

Der sitter hun, midt på gulvet med beina i været.  Hun har metall i skospissene sine, i cowboybootsene sine.  Hun må selvsagt ta dem av seg, men de er for trange, de har verdens beste passform.  Damen må ha hjelp, Buty trenger hjelp.  Mannen hennes må dra skoen av henne. 

Og vi som trodde vi var kvitt henne.  Håper dette er siste gangen vi ser henne. Det er en del mas med slike.
Vi sniker i køen, uten et ”pip” går vi gjennom sikkerhetskontrollen og haster mot utlandsavdelingen. 

Vi er på tur, vi er på ferie.   

Onni har snue, hun har hatt dotter og hun har snue.  Hun må ha tørk, hun må som vanlig ha masse tørk.  Damen i kassen finner en pakke med tørk. Onni spurte etter en kartong med tørk, ikke en pakke.  Heldigvis dama forstod, dersom Onni ikke hadde fått det hun bad om, huff…   Jeg tør ikke tenke tanken. 

Hun får tørk og hun får VG. 
Hun får VG, VG til meg. 
Endelig ut av voksenverden og inn i VG.   

Mat, Onni har ikke spist flymat.  Det gjør hun aldri, hun kan ikke fordra denne hersens flymaten.  Hun vil i stedet ha dyr flyplassmat.  Femti kroner for et smørbrød, men ok, vi er på ferie.  Et bitt, æsj, det smaker gulrot.  Onni har kjøpt gulrotbrød med salat og ost.  Yes sir, mat for søppelkassen og Onni er like sulten som før. 

Vi sitter på gulvet og ler av alle turistene som skal til syden. 
Vi skal ikke til syden, vi skal til Spania på familiebesøk. 
Vi er ikke vanlige pakketurister som de fleste andre. 

Vi er vant til å reise.  Ingen får lov til å på oss som uerfarne førstegangsreisende pakketurister.  Da hadde vi reist med chartertur, med Saga eller Ving.  De kan godt komme til oss å spørre om hjelp dersom de har behov for å få vite noe.  Mannen der borte for eksempel. han med slips, hadde helt sikkert hatt bruk for våre kunnskaper.  Han er nok for stolt til å spørre oss om noe, han snakker bare med andre voksne.  Han ser ikke på oss som voksne, ingen voksne sitter på gulvet, gjør de vel?  Dessuten har han firmaskjorte på seg.

Amatør. 
Du reiser ikke til syden i arbeidsklær med reklame på.

BU1237 til Alicante utgang 42.

Nå er vi på tur igjen, blant rullestoler og andre pensjonister med stokk og krykker iler vi sakte ned gangen til flyet. 

Tripp trapp, pause. 
Trapp tripp og pause igjen.  Kom og hjelp.  Her er det flere enn oss som er på ferie.  Håper pilotene har et større tempo i kroppen.  Vi har bare 14 dager på oss før vi skal på jobb igjen.   Sete nr 14a og b, her skal vi sitte. 

Jeg tar vindusplassen.  Jeg fikk ikke se Stord og akter i alle fall å se noen Europeiske byer på vår ferd sørover. 

Endelig, etter ørten evigheter, alle er kommet om bord.  Selv mannen i rullestolen har fått med seg kona med hvit stokk og to høreapparater.  De har fått sete på første rad.  Hvorfor skal de som alltid er sist komme først frem?  Jeg er storsinnet og aksepterer dette, vi er tross alt på ferie.  Det spørs om jeg hadde akseptert dette dersom jeg hadde vært på en alminnelig foretningsreise.

SAS hadde aviser for foretningsfolk, og hva skjer nå?  Braathens har aviser for studenter og kultursnobbene. 

Dagbladet på vei til syden. 
Kom og hjelp, hvor er ferien. 
VG, ja, Onni hadde jo kjøpt VG. 
Opp i hattehylla, ned i ryggsekken. 

Der ligger det.  Redningen, tre og en halv time i fly.  30 minutter stigning og landing, 30 minutter mat.  VG må vare i to og en halv time.  Fredags VG er 60 sider tykt, hvor ofte kan jeg tillate meg å bla om?  Jeg må bruke to og et halvt minutt på hver side.  Jeg kommer til å bli kjendis, hvordan skal jeg kunne bruke to og et halvt minutt på hver eneste side i VG.  En overskrift, ett bilde og ti setninger. 

Onni, kom og hjelp.  Jeg kjeder meg.
Mat, vi får mat, varm mat. 

Flyvertinnen kommer smilende.  Ett falskt smil, jeg er overbevist.  Hun deler ut dette berømte brettet med gourmet mat. 

Det var faktisk godt. 
Biff på en flytur, det er første gang.  Biff med omelett, omelett med innbakt potet.  Til dessert fikk vi en suppesøt kakebite.  Første biten var god, andre biten var meget god.  Resten var kvalmende.  Noe måtte det være.  Flymat skal ikke være godt.

Æ kain Spaijnsk, æ kain grammatikken å. 

Hva nå, det har vært noe som har skjedd bak ryggen min helt siden før avgang i Oslo.  Jeg trodde det hadde gått over, men nå kommer det tilbake igjen.  Mannen som satt i mobiltelefonen og skrytte til lokalavisa helt til skiltet med fest setebeltene var slått på har våknet til liv igjen.  

Og for en mann, mannen er fra Stjørdal. 
Det var lett å finne ut, han har sagt det flere ganger allerede. 
Han skryter. 
Om han skryter.
Dere skal høre som han skryter.  Og han skryter høyt, skikkelig høyt skryter han.
Dust.

Han er psykolog, han har eget hus i Spania, han lever det gode liv.  Han skjønner ikke det jaget vi moderne mennesker har etter penger og alt det der velferdssamfunnet gir og tar.  Han var flink og oppdaget for noen år siden at livet var å bo i Spania noen måneder i året og nyte livet.  Men hvorfor sitter en slik idealist og snakker i mobiltelefonen lengre enn han har lov til før en flyreise. Han snakker ikke med kona eller barna, nei han snakker med en journalist om sine foretninger.  Hvorfor sitter han og hamrer på en bærbar pc bak ryggen på meg?  Er han på vei til sitt gode liv?  Hvorfor skal det vise seg at han er den første som slår på mobilen igjen etter at flyet har landet.  Toilling, ja det er det han er.  Verken mer eller mindre han er en toilling.

Han har fått napp. 

Dama som sitter på setet bak han har bitt på kroken, hun er blitt trollbundet av psykologens evner og kunnskaper om mennesker og  Spania. 

Vi er i gang.  Fra middagen er servert og frem til jula skrenser i den varme asfalten på aeropuerto del Alicante (eller noe slik) har han et formidabelt stand up show i baksetet.  Jeg hadde en liten drøm om å få en høneblund på veien nedover, men glem det. 

Drittsekken i baksetet ødela reisen for minst 15 personer i setene rundt han. 

Tenk å hatt høreapparater som dama i forsetet. Tenk å kunne slå av ulyden.   Det blir bare med drømmen for oss med normal hørsel.

Vi flyr over Frankfurt.
Jeg ser for meg Moseldalen hvor vi ferierte i det herrens år nittenhundreognittisju, altså i det forrige århundert.

Vet ikke om det var den dalen jeg så, men det var en god følelse å være der igjen. 

En time senere flyr vi over Marselle på den Franske rivieraen.
Byen vi tok tog gjennom på vår vei fra Paris til Nice i niognitti da vi var på bryllupsreise. Valencia, vi flyr over Valencia og ser byens fotballstadion like under oss. 

Tenk å ha vært der. 

Vi skal nå være i Spania i 14 dager, kanskje vi kan få det til. 
Tenk å se laban i aksjon for spanjolene. 

Verdens raskeste laban. 
Lille John fra Norge.

Kanskje.

Vi lander, dama som har sittet vet siden av Onni hele turen åpner munn og peker bakover.
Dust, kviskrer hun. 
For en dust. 
Vi var ikke alene som hadde dømt psykoen vår.  Vi hadde en medsammensvoren. 

Kvalmen

Onni sitter der, hun sier ikke noe, vi har landet og hun er kvalm.  Alt er som normalt.  Alle ferier med turbulens starter med kvalme. 
Men hun er flink, hun har enda ikke kastet opp. 

Bank i bordet.
Bank, bank..
Kom inn!

Å nei, buss.  Alltid må vi kjøre buss fra flyet og inn til terminalen, det er alltid vårt fly som må parkere langtvekkistan. 

Hvilken sykdom har det egentlig.  De kunne ha vaksinert det, de visste hvor vi skulle dra.  Det er ingen unnskyldning for å lure seg unna sprøyta.  Barnslig gjort Braathens, det er ikke rart at dere ble slukt av SAS, det hadde dere jammen godt av.

Bagasjen vår kommer alltid sist.  Hvorfor? 
Den ene kofferten kommer med en gang, men koffert nummer to kommer tjue minutter senere. 
Hvorfor? 

Flyet landet midt i siestaen, men de kan da ikke stoppe opp arbeidet på en internasjonal flyplass.

Eller kan de det? 

Vi må ha den, bare må ha den.  Kofferten altså, jeg trenger da ikke melk.  Hvorfor maser du om det?

Endelig, vi går på grønt.
Nå skal vi treffe venner og kjente.  Håper de står der og venter på oss som de lovet. 

Nei da,  her er ingen Web og ingen Keiko. 

Ja vel vi får gå ut av terminalbygningen, kanskje de står der ute i sola og venter. 
Hrmf hører vi bak oss. 

Hrmf.

To merkelige skapninger på to bein kommer løpende mot oss, hrmf! 
To dykkermasker og snorkler dekker ansiktene på Web og Keiko.  Der er de, utkledd som to dypvannsfisker løpende etter to blekfiser fra Norge. 

Velkommen sier de. 

Vi fant dem, de fant oss vi er på tur.  Se opp, puh!  Det var nære på, en skikkelig hundesplæsj ligger på gulvet ved utgangen, det var på håret.  Vi går ut i varmen, vi er i syden.  Koffertene trilles ut til parkeringshuset hvor Web sin nye Nissan står parkert. 

Aircondition, heldigvis.

Veien ut av parkeringshuset er ikke alltid like lett å finne.  Vi tar til venstre! var instruksjonen som kom fra Keiko i baksetet. 

Jøss, her har vi vært før. 
Var det ikke denne veien vi kom.  Så rett , så rett det var her Keiko og Web kjørte inn i parkeringshuset når de kom for å hente oss. 

Vår første guidede tur i Alicanteområdet var flyplassens parkeringshus, vi ble enige om ikke å si dette til noen så derfor skriver jeg det ned. 

Det må da være lov, tror jeg?

Så ved neste forsøk kjørte den hvite bilen med den tidligere bilselgeren rett fram. 
Det hjalp. 
Vi fant et skilt som det stod A ett eller annet på, det skulle visst være en motorvei. 

Vi fant den, vi kjørte på den og så; en vorte i veien. 
Du verden så brei veien ble, det blinket i røde og grønne lys i lange baner, små spanjakker satt i hver sin liten hytte og sjekket at vi plukket med oss en billett. 
Bompenger! 
Avgifter var det første vi fikk mulighet til å bruke Euro på.  Tenk, første ferien med Euro i lommen og bompenger var det første de skulle brukes på. 
Tøft!

Vi kjørte og kjørte.  Keiko var en flink guide. 

Han fortalte om Verdens høyeste skyskraper som stod der i Benidorm.  Det skulle sener vise seg at han måtte moderere seg litt der, det skulle visstnok være Europas høyeste hus.  Jaja putt sann, høyt var det og masse skraper var det på det også.  Helt sikkert.

Okser, hvorfor i all verden har disse merkelige spanjolene plassert en haug med forvokste pappfigurer av okser rundt på fjellene sine.  De er stygge, ja rett og slett ku stygge. 
Å så stygge de er. 
Hva skal de med dem? 

Er det et slags EU direktiv som forbyr dem å bedrive tyrefekting som gjør at de har satt opp disse svære kunstige skapningene.  Nei takke meg til en reklameplakat for Mega eller Kiwi med mange friske farger.  Tenk deg noe så sykt, en svææær svaaart okse som står på toppen av et fjell.  Onnas.

Keiko skryter og fortelle om Terra Mitica.  En liten lekeplass oppi fjellskråningen bevoktet av en av disse fordelige oksene med horn. 
Ja selvsagt har de horn, og selvsagt har de to horn. 

Det måtte da vært nok med ett horn på disse stygge skapningene.  Men nei da, de stygge spanske oksene er utstyrt med to horn, og som om ikke det er nok. 
De er store, ja hornene er fryktelig store og så stygge som de er.  Æsj!
Terra Mitica, den skal vi besøke senere en dag, en dag med overskyet vær, skolefri og noen dråper med regn.  Det måtte selvsagt bli en lørdag. 

Det er da det regner i Spania. 
Da har alle barna fri fra skolen og slipper å gå på stranda. 
Ingen går på stranda når det regner, gjør de vel?.

Jøss, røde lys, mange røde lys. Vi må nok stoppe. 
Vi skal endelig betale de fordømte bompengene, det sitter en mann inne i et lite hus midt i veien, akkurat som hjemme i Norge. 
Han vil ha penger. 
Dette er nytt for oss alle, Web har sett drosjesjåføren gjøre dette når de kom hit fem uker tidligere.  Men han var Spansk, drosjesjåføren,  og Web var ikke så stødig i dette merkelige språket.  Så han prøvde seg med å gi  billetten forsiktig i fra seg, mannen peker på en lysende tavle som blinker 3,78.  Vi må betale nesten 30 norske penger for å få lov til å kjøre på veien hans.
Men jeg slapp unna.
Web betalte, et lettelsens sukk gikk gjennom mine innerste tanker. 
Jeg slapp unna.
Jeg kan bruke mine første Euro på helt andre ting enn bompenger. 
Jeg er tross alt på ferie.

Onni er rolig under bilturen, hun holder blikket rett fram og enser ingen som snakker til henne.  Vi får ut av henne at hun er bilsjuk.  Hun har allerede sett seg ut plastposen som Keiko har under beina som en mulig nødløsning. 
Heldigvis.
Vi svinger av motorveien og inn i Altea, da går farten ned og Onni føler seg noe lettere.  Vi kjører gjennom noen lyskryss,  over noen fotgjengeroverganger og der var den borte, Altea var borte. 
Dett var dett.  Hvor ble den av?

Albir.
En rundkjøring bygd rundt McDonalds. 
Her tar vi til høyre og nærmer oss det som skal vise seg å bli vårt hjem de neste fjorten dagene. 
Alfas del pi heter byen, den gråt ikke da den ble født.  Et lite stykke ødemark midt i en appelsinåker 4 mil nord for Alicante i Spania.
Porten går opp. 
Gutten i bilen har fjernkontroll.  Konge. 
Fjernkontroll som åpner hagegjerdet.  Innenfor kommer et kjent fjes i mot oss. 

Krykkå. 
Godt å se henne igjen, Onni og jeg gir Krykkå en klem.  Forresten, Krykkå har lært spanske skikker allerede.  Vi får to klemmer, to klemmer hver.  En på hver side.  Akkurat som de innfødte gjør det.  Det var for så vidt greit det.  Jeg synes jeg fortjener det, jeg synes hun fortjener det også.  Så vi får på en måte gitt en klem til hverandre.
Den var dyp, ikke klemmen din dust.  Tanken, det var tanken som var dyp.  Og ofte er det tanken som teller.
Og der, nede i gården kommer Flekken løpende.  Da er vi samlet alle sammen.  Flekken følger samme prosedyre som moren. 
En liten kos på hvert kinn.

Her er altså huset. 
Det var gult, litt svak gulfarge. 
Ikke sånn som min barndoms favorittfarge var.  Det skulle være skikkelig gulfarge dersom det gjaldt.  Kanskje spanjolene stiller lavere krav til hvordan et hus skal se ut?  Huset er på to etasjer.  Krykkå og Webben bor i andre.  I første bor Petter og Olga, et eldre ektepar som snart skal vise seg å være noen riktige kranglefanter, eller vi kan være litt hyggelige og kalle dem for to heftige debattanter.  De har en tendens til å rope mye til hverandre.

Vi tar tak i koffertene våre og går inn, vi går opp i andre etasje.  Vi kan jo ikke gå inn til Petter og co. 
Det skulle tatt seg ut om vi gikk inn til dem, de har jo aldri sett oss før. 
Det ville vært frekt av oss. 
Hvorfor tenker du på det i det hele tatt?

Jøss.
Her er det flott.
Romslig, flott leilighet.
Flott stue, flott kjøkken
80 talls bad, men hva gjør vel det?
Flotte soverom og et greit kontor.

Kontor med røykelukt.
Telefonicagutten har nettopp vært der, han røyker, han lukter svette og verst av alt.  Han kan ikke et eneste ord engelsk. 
Heftig kombinasjon. 
Gutten har nettopp klart å fikse telefonen, men!
Han har også klart å ødelegge ADSL forbindelsen til Pc`en. 
Web sitt levebrød er kuttet fra omverdenen, det lukter svette og røyk på kontoret hans og….  Han sier bare huff, så er det på an igjen.  Han er tålmodig denne Web.  Lurer på om han er like rolig i toppetasjen som på utsiden.
Tviler.  Jeg tviler faktisk på det.  Men jeg sier ingenting.

Terrassen.  Husets sommerkjøkken, her spiser de.  Rettelse; her spiser vi.  Og her skal vi spise flere ganger om dagen i fjorten dager. 

Servesa, viktig ord. 
Øl heter det på norsk. 
Servesa på boks, ettermiddagsol over appelsintrær og palmer. 
En flott første ettermiddag på sommerens, høstens, første feriedag. 
Shortsen er trædd på. 

Vi er klare.  Ferie.

Ost. 
Norsk brun geitost. 
Ønsket kom via telefonen tidligere i uka. 
Kofferten vår er full av dem.  Jeg føler meg som en Frelsesarmesoldat som deler ut suppe til trengende på gata i Oslo. 
Web stråler fra øre til øre. 
Skal vi spise nå? 
Han har vært uten norsk  brunost i nesten fem uker.  Stakkar, jeg synes han er blitt blank i øynene av synet.

Og så, gjemt inne i de iskalde handklene ligger de, Svigers lapper og pannekaker.
Krykkå får hjemlengsel av synet.  Hun blir litt rørt og søker kjøkkenet med varene.  Vi hører at hun tenker på dem der hjemme, foreldrene sine.  Hun kremter.  Det høres ut som samme kremtingen som svigerfar har. 

Ettermiddagsmaten består av lapper. 
Lapper og pannekaker hjemmefra. 
Vi har vært på ferie i tre timer, men det smaker godt.  Det er alltid godt med lapper og pannekaker.  Det er viktig med god mat.

Fjorten dager, det er lenge det.  Vi har aldri vært på en plass så lenge sammenhengende før.  Vi kommer til å tørne galne?
Klokka nærmer seg ni, det er snart nyheter på TV2 hjemme i det kalde nord.
Vi orker ikke å gå ut for å spise i kveld, vi orker ikke å lage noe hjemme heller.  McDonalds, vi tar en tur ned i rundkjøringen og spiser der.  Det tar fem minutter å gå ned. Mellom kattebæsj og huller i fortauene.  Det skumrer, men vi kan så vidt skimte veien. 

Vi går under to veiunderganger, det er bare 180 cm opp til taket.  Jeg kjenner dem, jeg kjenner dem i toppetasjen.  Jeg slapp unna med skrekken.  Tenk om jeg ikke hadde vært i syden før.  Da hadde jeg helt sikkert dunket kraftig oppi taket. 

Helt sikkert.  Det er viktig å ha erfaring, livserfaring er godt å ha i bagasjen når man skal ut å reise.
Middag, ja vi kaller det middag.  Det er tross alt poteter og kjøtt vi spiser her hos Ronald.  Flekken vil bestille, hun vil bestille på spansk.  Vi blir imponert, hun bestiller coca, potata fritas og hamburgano.  Skikkelig vanskelige spanske gloser.  Det er godt at Flekken er med.  Hun er tross alt den av oss som kan mest av dette merkelige språket.  Ja hun kan til og med telle til hundre.  Bortsett fra noen vanskelige tall innimellom, men de brukes ikke så ofte så det er ikke så farlig.

Vi spiser, ja vi spiser mer enn det vi har kjøpt og betalt for.
Flekken har klart å få med en burger type stor og en fritas type medium som hun ikke har betalt for. 

Bonus. 
Webben får seg en skikkelig woper, han har vist nok ikke vært borti disse før.  Han liker det.
Vi tørker oss.
Går ut.
Går hjem.
Det er samme slalåmruta hjemover også, men nå er det en større utfordring for å unngå kattebæsjen.  Noen har slått av lyset mens vi var borte.

Vi er kommet hjem, jeg finner frem noe fra kofferten. 
Alle jubler. 
Har du sett så glade de er?
Tenk at en videotape kan skape så mye glede.  Høstens krim er kommet til Spania.  Vi har med oss fem episoder av 24, krimmen fra TV2 hjemme i Norge. 
Det blir porsjonering. 
Kun en episode om gangen., en episode hver kveld.
Dette er merkelig å se, en følelse av det å gå på bygdekinoen for 20 år siden.  Samme gleden i ansiktet som vi så på hverandre når vi hadde klart det, klart å lure oss inn på 16 års grensa selv om vi enda bare var fjortiser. 

Og der sitter Web, kinosjefen fra den gangen.  Han sitter der sammen med sin familie, med samme blikket vendt mot en dårlig amerikansk tv-serie. 
Det er merkelig hva fem uker uten tv kan gjøre med voksne folk.

Det er rukket å bli kvelden.  Vi blir ledet inn til soverommet.  Vertene har beordret seg selv inn på gutterommet slik at vi får overta kongesuiten.
Edelt, nesten for mye av det gode. 
Men de insisterer, da er det vel uhøflig å protestere.  Håper at de ikke har regner med enda en protest.  Tenk om de er blitt enige om at etter den tredje protesten så legger de oss på gutterommet og beholder sitt eget rede. 
Og vi, dumme som vi er, protesterte bare to ganger.
Hvodan vil dette gå?
Hva gjør vi når Krykkå og Webben står utfor døra og vil inn på sin egen suite? 

Vi får vel leve med det, det kan bli tungt.  Men de kan takke seg selv for det som skjer.  Ikke skyld på oss dersom det blir lite søvn de nærmeste dagene.  Det er ikke vår skyld.  Dere valgte det selv.

Ah, her ligger vi i to ganger tometeren.  Den var litt hard, var den ikke? 
Det er godt for ryggen med harde madrasser. 
Vi trekker dynene godt opp over oss. 
Dyner?
De har glemt å putte dyner inn i lakenet.
Stakkar, de ville nok ha rommet sitt selv, prøver de å fryse oss ut.

Varmt! 
Kanskje det var en mening med det?  Det er ingen åpning i lakenet og det er varmt, fryktelig varmt. 
Varmt som i syden.
Det er nok bare av barmhjertighet de har ”glemt” å legge dyner i lakenet. 
Takk og pris.  Vi skal sove fjorten varme netter i en deilig ergonometisk korrekt binge bare ikledd et laken.
Vi er på ferie.

Pip, pip.  Mobiltelefonen, en Nokia 3330, ringer fra nattbordet.  Det er morgen.  En deilig natts søvn er over og øyenlokkene må tvinges opp. 

Det er sol. 
Sol og sommer. 

Klokken er ni, det er lørdag og vi skal snart på stranden. 
God morgen!

Vertene er allerede oppe.  Frokostbordet er dekket på terrassen. 
Og jeg som ikke spiser frokost. 
Jeg får vel gjøre et unntak,  vi må jo være høflige når vi bor hos disse hyggelige menneskene. 
Ferske bagetter med brunost, bagetter med ost og skinke, og lapper med syltetøy.
Det var faktisk ikke så aller verst.

Frokost smaker bedre ute på terrassen i femogtjue varmegrader enn hva den gjør på et kalt kjøkken hjemme.
Ny erfaring, en god erfaring.  Kan anbefales.

Vi setter oss i Nissanen, vi skal på tur.  I bagasjerommet ligger solstoler og handkler.  Trafikkregler for rundkjøring?  Hva er det?

Jeg tror ikke engang spanjolene vet hvordan reglene fungerer.  Lysmaster med røde og grønne lys midt inne i rundkjøringen, i tillegg til de vanlige vikepliktsreglene.
Glem det, hold blikket hevet, se deg godt om til venstre og høyre og lykke til.
Utrolig, det går som regel bra.

Stranden! Jeg ser den, stranden. 
Og ikke en hvilken som helst strand.  Den har ikke sand, i alle fall ikke over vannet.  Den består av rullesteiner, jippy!  Vi slipper de uovervinnelige sandstrendene med sand langt opp i der du vet.  Vi slipper handkler med sand og dritt.  Bare helt alminnelige runde glatte fine steiner som ligger der klar til bruk.  Dette kan jeg holde av.  Litt vondt å gå på, men hva gjør vel det.  Vi slipper å komme hjem med sandpapir mellom skinkene hver kveld. 
Vi slår leir
Vi slår leir helt oppe, langt borte fra det farlige vannet.

Det er her Krykkå pleier å sitte, trygt og godt borte fra de farlige, truende grønne bølgene som ruller innover stranden langt der borte.

Konge!
Jeg føler meg som en konge.
Sitter der i den gode dype solstolen og skuer ut over flere kilometer med strender gjennom solbrillene mine.  Solbriller kjøpt på Statoil.  Hvorfor i all verden selger de solbriller.  Det burde da vært optikeren som fikk selge dem.  Han skal jo leve han også.  Jeg har bestemt meg.  Neste gang jeg skal ha solbriller skal jeg kjøpe dem hos optikeren.  Eller kanskje hos negeren på stranda?  Statoil får klare seg med å selge bensin.  Kanskje en sjokolade en gang i blant?

Bade?
Kan skjønne vi skal bade.  Vi tar fart og renner ned mot strandkanten, alle?
Nei, Ikke Krykkå.  Hun skal bade senere sier hun. 
Det skal vise seg at hun kan holde ord.
Hun bader senere.
Salt, fryktelig salt.  Det må være steinene som gjør det.  Vannet er så salt at vi knapt kan skimte bunnen på 2 meters dyp.  Så da? Ja, det virker.  Jeg flyter som en kork.  Flekken kommer uti, hun har med seg et eller annet sladreblad.  Hun flyter rundt på havet og leser kjendisstoff. 
Tøft, slikt er skikkelig tøft.  Her kan vi være lenge.

Special price for you my friend!  Der er han, den første denne ferien.  Han er neger, fryktelig mye neger.  Han er kullsvart.  Han selger solbriller og klokker.  Han er optiker og urmaker, to armer to yrker.
Flekken trenger klokke, han vil ha 40 dollar for den, vi tilbyr han 20.  Han sier nei og vi spør om den er vanntett. 
Dette var for enkelt, han bøyer av altfor fort, vi får den for 20.  Søren, vi skulle sagt 10.  Gutten kan ikke lyge.  Selvsagt var den ikke vanntett, enhver idiot vet at en vanntett klokke koster mer enn 20 dollar.  Men den var fin.  Og det er det viktigste.  Dersom du skal ha en klokke som ikke bare er fin, men som også virker da går du til en urmaker, ikke en sort mann på en strand som bare er urmaker på sin venstre arm.
Endelig, nå kan vi andre få fred.  Flekken vet å passe tiden sin selv, tror vi. 
Det er ikke tall på klokken.
Da er det vanskelig, er den to eller kanskje ett?  Det er ikke godt å si, så nå er vi alle engasjert med å lære jenta vår klokka på nytt. 

Pause, dommeren Web blåser i fløyta.  Vi må på kafe`.  Vi må spise litt potatas fritas og drikke litt mineralvann og servesa.  Vi tar med oss verdisaker og hverandre og beveger oss mot nærmeste fortausrestaurant.  Det er greit, sitte i skyggen og spise pommes frites og leske strupene med kald drikke.

Det går fort over, vi vil bade.  Stolene står der og venter på oss.  Konge igjen, ned i stolen, smøre på litt faktor seks og på med de mørke kikkeglassene. 

Omgang nummer to er i gang.

Klokken går mot barne-tv tid hjemme.  Vi pakker sakene og setter nesen mot dusjen der hjemme.  Se der, jeg kaller det hjemme allerede etter ett døgn.  Det kan vi leve med, trivselsfaktoren er høy.

To dusjer går for fult, jeg synes vannet er kaldt.  Men kanskje det bare er soloppvarming og de andre har brukt opp det meste av vannet.  Det er greit.  Jeg aksepterer at det skal være kaldt.  Senere får jeg vite at det er gassoppvarming av vannet, jeg blir gjort til latter.  Men verken Web eller Krykkå har sagt dette så jeg hørte det.
Jeg er tøff, isbader.  Jeg føler meg som en nordmann på tur som tar ansvar.  Tørr å dusje i det kalde vannet. 
Jeg klager ikke. 
Jeg tåler det. 
Jeg er en mann. 
Nei forresten, gutt.  Jeg drikker ikke Hermanns produkter.  Jeg er fortsatt bare en forvokst guttunge.

Endelig, alle er rene og pene. Vi er igjen på tur.  Vi har kjørt i fem minutter uten at noen har begynt å svette.  Det er bra.

Klokken kryper mot åtte denne andre kvelden.  Vi skal ut på byen.  Vi må ut og få oss en skikkelig middag.  Vi er tross alt på ferie.  Web har allerede sett seg ut en restaurant hvor vi skal spise. 
Jeg tror han er litt nervøs.
De har vært på litt forskjellige plasser og det har vært litt opp og ned på matkvaliteten.
Vi bestiller.
Jeg skal ha spearribbs, endelig.  Det har jeg ikke hatt på mange år.  Hver gang jeg har sett det på menyen har det vist seg å være en dårlig etterligning av originalen, men her, her ser den bra ut.  Og bra er den, ja den er helt perfekt. 
Dette er mat for mons. Og meg da. 
Nummi, nummi.  Web var heldig med valget.  Nå er vi alle mette og sitter og nyter avecken.  Vi skal betale, men hva skjer?
Regningen er pakket inn i en mini skoeske full av slikkepinner.  En til hver.
De tar ikke kreditkort.
Endelig.  Vi får bruke våre første Euro.  På mat.  Vel anvendte penger spør du meg, og det er meg du skal spørre om slikt.  Det er tross alt mine penger.  Og Onni sine da, selvsagt er det begge sine penger.  Vi har begge jobbet for disse pengene.

Krykkå går en  tur i minibanken.  Hun trenger penger.  Det går ti minutter og hun kommer skrekkslagen tilbake. 
Koden, jeg har glemt koden min.  Web prøver å roe ned, det er ikke mulig å glemme en kode du har brukt i et halvt år sånn helt uten videre.
Det er det.
Beviset er Krykkå.
Resten av kvelden går vi fra minibank til minibank og prøver ørten forskjellige koder, men det går ikke. 
Koden er borte. 

Blackout. 

Krykkå fortviler.  Hva er meningen med å være her uten kredittkort?  Hva er meningen med livet.  Jeg er ferdig.  Det er ute med meg.

Så får hun meldingen, jeg ser meg nødt til å fortelle henne det.  Hun er på sammenbruddets rand.  Jeg må si det nå.  Med en gang.

Kredittkortet kan brukes i butikker uten kode, de krever bare signatur. 
Hun smiler, hun smiler som om hun har vunnet toppremien i lotto. 
Det er alt hun trenger.  Hun kan fortsatt gå å handle i butikkene, kvelden er berget.
I morgen skal hun ringe mor og be henne lete frem koden i skapet på kjøkkenet.  Ligger den der? Følg med i neste episode av bankkodens forsvinning.

Hjem til TV, hjem til 24.  En episode av gangen.  Vi er kommet frem til episode nr to i dag.  Alle barn og voksne gleder seg.  De er sprø.  De kaffedrikkende, såkalte voksne, er verst.

En lang dag er over, vi har solt oss og spist godt.  Det høres ut som ferie for meg, det er ferie.  Igjen kryper vi inn under flatbrødlakenet i senga og rekker så vidt å sukke for Ole tar tak i oss og drar oss inn i drømmeland.

Søndag, vi sover litt lengre enn vi pleier.  Ingen har vekkeklokke på.  I dag skal vi på en noe lengre utflykt.  Vi skal til Calpe.  Der er det visstnok en flott strand. 
Men først er det frokost.
Frokost to dager på rad, hjelp jeg begynner å bli normal.
Det verste av alt er at jeg ser ut til å kunne like det.

Vi biler.
Fire mann i baksetet, jeg og Web foran.  Resten av gjengen i baksetet.  Vi biler i over en halv time. 
Der er den, stranden. 
Men nei. 
Det er sand der, hva var galt med stranden vi var på i går.  Der var det ingen sand. 
Her ligger potensialet for produksjon av såre skinker i bøtter og spann. 
Greit, stranda står til terningkast seks, men hva gjør alt sanden her?  Minus 3 poeng spør du meg.  Og det er meg du skal spørre i slike situasjoner.  Jeg hater nemlig sandstrender og såre bakparter.  Spesielt viss det er mine skalker som blir såre.
Sitt høyt, tenker jeg.
Du skal sitte høyt.  Ikke gi fra deg stolen til de andre.  Vær egoistisk.  La de andre sitte i sanden, det var de som brakte deg hit.  Jeg bader ikke uten at alle andre gjør det, jeg risikerer ikke å miste sete mitt og havne i sanden.  Jeg er sist uti og først på land.  Jeg tviholder på plassen min.
Det er varmt, Onni og Krykkå går for å kjøpe is og brus. 
Is kaller de det, rennende kuleis. 
Problemer kaller jeg det, rennende seige problemer. 
Snakk om søl, seigere enn solkrem.  Og den havner selvsagt på samme plassen som solkremen, over hele kroppen.
Jeg må bade, jeg bare må bade. Nå.  Det er jeg som må bade og det må skje nå. 
Uti med meg.  Oi her var det grunt.  Jeg må vasse mange meter for å kunne duppe meg. 
Der, der er jeg under. 
Herlig. 
Hvor er saltet. 
Det var mye mer salt i vannet der vi var i går.  Vi har flyttet oss 3 mil og vannet er helt annerledes, her er det klart og fint.

Der ute ligger en kunstig liten plastikkøy.   En øy med rutsjebaner og stupebrett.  Web, Keiko, Onni og jeg setter kursen ut mot denne merkelige sydhavsøya.  Vi vil leke.  Gutta og Onni på tur.  Vi svømmer litt på ryggen, flyter litt. Svømmer videre. Dunk.  Vi er fremme.  Øya har en stige så vi kommer lett på land.  Den har ingen palmer, heller ingen sand.  Det er en 100% syntetisk øy.   Vi rutsjer og stuper, koser oss.
Ganske kjedelig i lengden, men vi er på ferie.  Da skal dette kalles en opplevelse.  Det blir sikkert en fin ting å se tilbake på når vi kommer til lands igjen.

Jøye meg, sjekk det utstyret. 
Den er svær. 
Utstyret  til fotografen er sikkert førti centimeter langt, sjekk den linsa.  Han kommer bort til oss og spør om å få lov til å ta et bilde av oss alle sammen.  Vi takker høflig nei.  Han prøver etter beste evne å overtale oss.  Han skal bruke bildene i butikken sin, vi kan komme der i morgen og kjøpe dem om vi ønsker det.  Vi er så flotte der vi ligger sier han.  Han skjønner ikke.  Vi sa nei, og vi mener nei.  Han sier takk og går. 
Dusten. 
Et elendig salgstriks.
Gjennomskuet med en gang.  Vi er ikke førstegangsreisende amatører.  Vi er ikke turister, vi er her på familiebesøk.

Web har med seg kulene, vi kaster kuler. 
Jeg og Web må gjennom en kvalifiseringsrunde for å finne ut hvem som skal møte Keiko, mesteren. 
Jeg vinner. 
Jeg får den store ære å møte mesteren, den falmende mester. 
Jeg vinner. 

På en god dag er det ingen som slår meg med plastkulene.  Selv ikke mesteren.  Sorry, jeg er bare best når det gjelder.

Vi er lei av all sanden, vi vil hjem.

Mannen som eier parkeringsplassen vi har stått på står og vifte med armene.  Krykkå mener han har kontakter  i politiet og kommer til å anmelde oss for å sitte fire personer i baksetet.  Det viser seg at han bare vil se kvitteringen for at vi hadde betalt. 
Faren over.  Vi kjører hjemover.

Hjelp,  et veikryss.  Vi er ikke alltid like flinke i disse trafikkmaskinene.  Vi klarer det igjen, vi svinger feil vei.  Vi er på vei til Valencia. 
Sving av og snu!  Det er Flekken i baksetet som roper.  Hun har kontrollen når det gjelder veivalg.  Det er bare så synd at hun er litt distre i perioder.
Vi kjører tilbake igjen og prøver på nytt.  Denne gangen klarer vi det.  Altea står det på skiltet, vi er på riktig vei.

Vel hjemme igjen får vi hilse på Olga og Petter.  De tar imot oss med en klem på hvert kinn.  De snakker til oss som om de skulle ha kjent oss i en evighet. 
Vi skjønner ikke bæret. 
Vi prøver oss på litt engelsk, de skjønner heller ikke bæret. 
Vi forstår ikke hverandre.
Vi får prøve å lære oss noen fraser på spansk?  Buenas diaz osv. 
De blir sikkert fornøyde da.

Dusjer i kveld også.
Jeg er fremdeles for stolt til å spørre etter varmt vann, det er litt bedre i dag enn i går.  Nok en gang skal vi ut på byen for å spise.   I dag skal vi til Altea. Til en restaurant som familien Web har besøkt med stor suksess tidligere.

Det viser seg vanskelig å bestille mat på dette stedet.  Betjeningen er helt grønne når det gjelder språkferdigheter.   Det er ikke godt å si om det er deres eller våres ferdigheter som er for dårlige. 
Vi bestiller husets vin, det går greit. 
Vi kan da såpass av språket. 
Den smaker vann. 
Dårlig vann. 
Men den virker, vi blir litt numne i kinnene. 
Mat, vi bestiller mat. 
Det var jo derfor vi kom hit.
Vi tar ingen sjanse og bestiller well done.
De skjønner oss ikke, vi peker og gestikulerer som bare franskmenn kan bedre enn oss.  De skjønner ikke bæret.  

Så!

Til slutt forstår de oss.  Vi mener godt stekt, poco echo på spansk.  Vi puster lettet ut.  Jeg tror ikke Krykkå er helt sikkert på at alt er som det skal være, dette gikk litt for enkelt til slutt.  Hun ser litt stresset ut, jeg tør ikke å spørre henne hva hun tenker på.
Maten kommer.
Den er rå, fryktelig rå.  Det drypper rett og slett blod av maten.  Hvordan ville denne maten være dersom vi hadde bestilt medium eller lite stekt.  Skrekk og gru, et blodbad vi ikke engang vil tenke på.

Ordbok. 
Vi trenger ordbok, en god ordbok. 
La oss se; Godt stekt = bien echo. 
Kom og hjelp, hva betyr poco echo? 
Lite stekt. Ups!  Vi har bare oss selv å takke.  Vi har tråkket skikkelig i salaten. 
Klirr klirr, vups.  servitrisen mister på gulvet, hun dunker til Krykkå og slipper poteter nedetter ryggen hennes.
Det er vist ikke hennes dag i dag, servitrisens altså.  For bare ett minutt siden slapp hun et fat med flere glass på gulvet.  Glass og gulvfliser passer dårlig sammen.

Vi har lært.
Det er ikke sikkert at maten er like god hver kveld selv om du velger samme restaurant.
Språk er viktig, spesielt når man skal spise. 
Vi lærte noe, vi satte i gang en læringsprosess. 
Vi er i gang.
Vi skal pugge spanske gloser hver kveld.

Vi kjører hjem, vi skal nyte en liten skarp en på terrassen, vi skal se 24.  Før vi vet ordet av det har de sett to episoder.  De har brutt husreglene.  To episoder på en kveld er ikke lov.  Jeg og Web nyter den lille skarpe på terrassen mens de andre har lurt seg til å se morgendagens episode.

Vi legger oss. 
To dager er gått.  Vi er allerede godt i gang med fargingen av våre bleke nordiske kropper.  Vi har oppnådd den rødrosa fargen som kommer før brunfargen.  Vi er fornøyde. 

I morgen er det mandag, Keiko og Flekken skal på skolen.

For et bråk.
Vekkeklokka ringer i naborommet, klokka er seks. 
Jenter er jenter. 
Flekken er allerede i dusjen. 
Forfengeligheten starter allerede i fjortisalderen.  Allerede halvannen time før hun MÅ stå opp er hun i gang på badet. 
Jeg sovner igjen.

Det smeller i dører.
Det er en fantastisk akustikk i disse spanske betongveggene.
En fryktelig lyd så tidlig på morgenen. 
Ta tak i dørklinka og trykk ned og du vekker hele huset.
Det er mandag morgen blues.  Pusur er sikkert glad for å slippe å være her en slik morgen.  Katten til Petter og Olga derimot, den er her.  Den ligger nede på gårdsplassen.  Trygt i kurvstolen sin.  Katter i Spania sier ikke mjau, de snakker.  Ja det er sant, de snakker.  Du sier mrfkx til dem og de svarer mrfkx til deg. 
Det er helt sant, du burde prøve det en gang.  Det er nesten som å mate småfisk med hendene.

Vi forsøker det vi orker å holde øyenlokkene igjen, men lydinntrykket som oppfattes gjennom ørene er med på å trekke opp disse tunge rullegardinene vi går rundt og drasser på. 
Det er gjort. 
Vi må nok finne oss i at det er morgen allerede.
En påtatt friskhet, ut soveromsdøra med et smell.
God morgen.
Jøss, så lettlurte de er.  Det ser faktisk ut som om de tror på meg.  De skulle visst hvor trett jeg egentlig er.  Får ta det igjen senere, jeg kan jo sove litt på stranden senere i dag.

Vi presser i oss litt frokost etter at ungdommene er gått på skolen.  Det vil si de blir kjørt på skolen.  Det er ikke slikt lengre at de unge går eller sykler på skolen. Det var før vi gjorde den slags arbeid.  Nå kjører mor og far de unge hvor de enn måtte ønske.  Jada, kan skjønne vi skal kjøre dere. 
Om tjue år vet ikke ungdommen hva en sykkel er lengre.  Hva skal det bli av dem.  Når skal de lære å slå hull i hodet.  Når skal de lære å lappe bukseknær.  Dersom de ikke lærer å sykle vil de heller ikke få hull på kneet, og dermed ingen bukser å lappe.
Hvor blir det av disse sunne harde måtene å lære på, hvordan vil samfunnet bli.  Og det er disse som skal sitte med makten når vi en gang blir låst inne på et  hvilehjem på vei til vår siste feriekoloni.

Web er grei, han tilbyr oss skyss til stranden.
Han ser nok frem til å kunne være alene en stund.  Ungene på skolen, gjestene på stranden mens Krykkå tar runden med moppen.  La meg se, det gir han to timer helt alene.  Sikkert godt for en familiefar som er kastet ut av sitt eget soverom av to påtrengende gjester.

Vi har lånt oss hver vår strandstol og gjentar lørdagens ritualer på stranden.  Når vi har fått nok sol spaserer vi hjem igjen.  Hele veien.  Det er i grunnen ganske lang vei fra stranden i Albir til feriehjemmet vårt i Alfas del pi. 
Det tar oss 40 minutter å gå hjem. 
Vi legger inn en pause på makkadonnaldoen. 
Kjøper pommes frites og cola. 
Det er viktig å nøre seg litt i varmen.  Vi når hjem til lunsj.  Ungene er nettopp kommet hjem fra skolen, de er trøtte.  Det har de godt av når de kvelden i forveien lurte seg til å se mer enn en episode av krimserien sin.  Æda bæda.
Ettermiddagen blir avsluttet med en dukkert i bassenget.  Det samme bassenget hvor Keiko en måned i forveien hadde fisket opp en død rotte.  Men det er da klor i pytten, vannet er nok renset nå.  Ingen fare?
Jeg holder munnen lukket hele den halve timen vi er ute i vannet.  Det føles sikkert.  Ingen infeksjoner her i gården.  Med lukket munn er det også mindre fare for drukning. 
Det er logisk.
Jeg liker å tenke logisk, det gjør meg trygg. 
Det er godt å vite at jeg kan tenke logisk. 

I kveld er det guttenes aften.  Jeg, Keiko og Web kjører til byen for å handle inn varer til middagen.  Vi skal ha bakt potet.
Det er litt merkelig å gå rundt der på stedets Kiwi og handle.  Nugatti, geitost, Mills majones, de har det alt.  Det er nok en del nordmenn som bor her nede.  Vi styrer unna, tøffingene vil være innfødte, vi kjøper spansk mat.
Vi kjører handlekurven inn i lokalet, helt inn i hjørnet.  En flaske vin, Faustino, koster bare 3 penger. 
Vi tar to. 
Vi forsyner oss med cola og øl.  Da har vi nok til å drikke.
Neste seksjon, poteter.  Store poteter.  Spanjolene har mye store poteter, det var lett å velge.  Billige var de også, koster nesten ingen penger.  Vi har i hvert fall nok penger.  Bacon, mais, salater etc vi finner alt. 
Toalettpapir
Vi må ha toalettpapir.  Der har du oss gutter som handler, vi tenker på alt.  Vi starter med a og gir oss ikke før vi er kommet til å.  Vi må jo tenke litt.  Middagen er ikke avsluttet før den ligger i do. 
Ekkelt?
Ja vel. Men det er jo slik det er.  Vi kjøper mange ruller, potetene er jo store.  Vi kan aldri være helt sikre.

Vi har kjøpt ferdig vaskede poteter. Praktisk. Vi sparer mye tid som vi kan bruke i solen i stedet.  Middagen blir selvsagt en suksess.  Ingenting overlates til tilfeldighetene når guttene disker opp.  Vi avslutter selvsagt med dessert.  Karamellpudding i plastbeger sparer oss for oppvask.  Igjen, her er ikke rom for tilfeldigheter.  Tilfeldigheter, hva er det? 
Tilfeldigheter er for amatører.  Vi er proffer.
Vi leser i Spaniaposten at det skal være grillfest på kirkesenteret i Albir i morgen.  Vi bestemmer oss for at vi skal delta.  Det skal bli gøy å se alle disse merkelige norske emigrantene som finner glede i å bo her nede i varmen hele vinteren.

De kan jo umulig være som alle oss andre?

Tirsdag, i dag bestemmer vi oss for soling ved bassengkanten.  De niogtjue varmegradene skal nytes i lange drag i hagen til Olga og Petter.  Formiddagen går fredelig for seg.  Vi går opp og ned til Web sin leilighet for å hente drikke hver halve time.  Det er viktig å ta til seg mye veske i varmen. 
Web sitter forresten inne hele dagen.  Han venter på telefon fra dette berømte statlige teleselskapet.  Han er helt avhengig av at de kobler han opp på nettet snart.  Han trenger nettet for å kunne tjene penger.

Så skjer det noe. 
Olga hever røsten. 
Det renner inn med folk.  Klokka har akkurat passert to.  Barn og barnebarn kommer, de skal spise lunsj.  Det skal vise seg at de spiser lunsj der nesten hver dag.  Olga og Petter er noen gode besteforeldre. Det ser ut som de steller godt med resten av familien. 
Men fyttegrisen som de jabber. 
De kjefter og smeller på alt og alle. 
Det hele roer seg ned noen hakk, de har sikkert fått fylt opp kjeften med mat.  De er rolige.  Løksuppe, hver tirsdag er det løksuppe.  Det var det som luktet i formiddag.  Løksuppe det er ikke mat.  Mat er mat, suppe er vann.
Jaja det viktigste er at de holder kjeft slik at vi kan slikke sol og lese i bøkene våres uten å bli forstyrret.
McLean, en gammel bok av Allister McLean.  Hva tenkte jeg på.  Bokhandler på tur med en dritbok. Jeg må bare pløye gjennom den og komme meg videre.  Ed Mcbain venter.  På engelsk.  Jeg liker å lese engelsk når jeg er på ferie.  Føler meg lengre borte hjemmefra på den måten.  Kanskje jeg skulle lese spansk?  Spansk ABC hadde kanskje vært noe å begynne på?
Kødda bare.

Der kommer Keiko og Flekken.  Skolen er over allerede, hvor er det blitt av dagen?
Plask
Plopp
Der var de uti, varme etter en lang skoledag.  En  dag inne uten aircondition gjør at et bad i dette grønne rottevannet virker oppkvikkende på dem. 
De dykker og snorkler rundt som to fisker.  Hvordan går det med Spraklet og vennene der hjemme?
Får de mat nok? 
Jeg må ringe og sjekke.

Jo da alt er bra, det er litt grønt vann, men de har det bra.  Grønt vann, ikke farget av klor.  Grønt vann hjemme er gjørme det.  Fiskene svømmer rundt i gjørme. 
Stakkar. 
Jeg kan ikke be de der hjemme om at de må rense dammen, jeg må vente.  Våre søte små må svømme rundt i et gjørmebad helt til neste lørdag.  Det er lenge det.  Dersom du går på et såkalt helsebad synes du det er lenge å ligge i et gjørmebad i en halv time. 
Barna våre, alle åtte, må ligge der i gjørma i tohundreogførti timer uten at de kan gjøre noe med det. 
De må spise maten sin i gjørmehullet. 
Jeg orker ikke å tenke på det lengre. 
Jeg legger på. 
Jeg husker ikke engang om jeg sa ha det til pappa. 
Uhøflig? 
Jaja han forstår meg nok, han har barn selv.  Kanskje han forstår så pass at han tømmer ut litt vann og gir dem noen nye krystallklare dråper.  Det liker våre søte små.  Jeg krysser fingrene og håper.  Håper. 
Håper.

Petter tar med seg Web opp til bilen.  Han har vært uheldig i dag.  Petter har rygget på Web sin bil.  Nissanen har fått en ripe i støtfangeren.  Petter sin flunkende nye bil har fått en skikkelig bunk i bakdøra. 
Uflaks.

Kirkesenteret.  Vi finner det ganske raskt.   Flekken har allerede sjekket litt rundt det og fått informasjon om hvordan vi finner frem.  Det er fullt. 
Ikke fyll, men fullt av folk. 
Oppslagstavla viser mangfoldigheten. 
Her er det Gudstjenester, ungdomsklubb, bridge, ja til og med den lokale foreningen av frimurerlosjen bruker kirkesenteret til sine møter.

Vi treffer Han der, mannen i radioen.  Den tidligere Rullen.  Her nede er han midtpunktet i kirkerommet. 
Alle forguder han.  Han må hilse på alle, alle må hilse på han.  Helten.  Skulle ikke tro at de hørte på radioprogrammet hans.  VG.  Det er VG som berger han.  En time hver dag sitter han og kona bak mikrofonen og leser nyheter fra gårsdagens VG.  Inn i mellom spiller de gamle norske slagere. De har med seg plater som er produsert i vår hjemlige nærradio etter Rullens eget ønske.

Kremt, kremt. 
Det er lyd i mikrofonen.
Presten kommer, han dunker i mikrofonen.  Vi er i gang, det er grillfest i kirkesenteret.  Han forteller noen vittigheter, litt historie om hvor han har tjenestegjort før han var så heldig å få jobb her nede i varmen. 
Organisten spiller opp og hans håpefulle sønn synger gamle Prøysenviser.  Serveringen åpner, køen vokser.  Det kommer til å ta en evighet før vi får noe å spise.  Flekken forsvinner, hun finner noen klassevenninger som vil leke med henne. 
Der.
Der borte er hun.
Hun snakker med presten, Krykkå er bekymret.  Hvordan kjenner hun presten.  Vi andre må berolige henne med at prester liker å snakke med nye folk.  Det er en stor del av oppgaven hans å påse at folk trives og finner seg til rette på denne nye plassen.
Men krykkå kan ikke uten videre akseptere at hennes lille beskjedne tenåring snakker med fremmede prester uten videre.
Mat.
Keiko, Web og Onni stiller seg i kø.  Bakt potet, pølse og salat.  De griller i store halvskårne oljefat der ute i hagen.  Det tar en halv time før de er i mål. 
Jeg er lei.
Dårlig program på dette partyet. 
Vi svelger unna maten og går. 
Vi går på byn. 
Web må sjekke mailen sin.  Telefonmannen har ikke vært på besøk i dag heller.  Han må stole på intrernettkafeen nok en gang.
Vi tar tidlig kveld denne aftenen. Siste episode av 24 blir vist før vi går til køys.

Onsdag.  Krykkå sitter på terrassen når vi står opp, hun er fortvilet.  Hun sitter der med en bærbar pc på bordet.  Alt hun har skrevet er slettet. Hele tiden slettes det hun har skrevet.
Hun er lei, hun vil være med oss til stranden.
Web kjører oss.  Han må hjem igjen, han kan ikke være med oss i dag, han har hørt rykte om at adsl mannen kommer i dag.  Man kan jo håpe.
Der kommer han igjen, urmakeren og optikeren vår.  Han vil selge oss caps.  Han har byttet ut klokkene og vil selge oss hatter.  Vi avviser han høflig og han smiler seg videre til neste potensielle kunde.

Noen timer er gått og vi vil hjem igjen. Web kommer og henter oss.  Han smiler fra øre til øre, har fått bredbånd. 
Og tro det eller ei.  Både telefonen og datamaskinen kan brukes samtidig. 
Han er i gang. 
Web kan begynne med det han skulle i Spania. 
Jobbe.

Neste utfordring er å sjekke mailen, e-postene hans ligger både her og der.  Noen ligger hjemme i gamlelandet på den gamle datamaskinen.  Noen ligger Gud vet hvor og resten er i hvert fall ikke der de skal være.  Når vi går inn på administrasjonssidene ligger det trehundre mailer fra et amerikansk firma som har sendt samme e-posten hver tredje minutt til kontoen var full. 
Masse arbeid å slette dritten. 
Men vi setter i gang. 
Etter noen timer fungerer det meste. 
Han er i gang.
Web er på jobb.
Endelig.

I kveld er det fotballkamp.  Web og jeg tar turen til en engelsk pub og nyter fotballkamp sammen med noen brune halve litere.   Det er noe eget å sitte sammen med engelskmenn å se fotball. 
De kan dette med fotball. 
De engasjerer seg. 
De hater og de elsker. 
En fin kveld med guttene på puben.  

Torsdag
Vi er på sydentur
Vi er i Spania
Vi nyter Spania
Vi bruker Spania
Vi slikker Spanias sol
Vi er kongene på haugen

Fredag er markedsdag i Alfas del pi.  Jeg og Onni skal på markedet i dag.  Vi håper på overskyet vær, det ser bra ut fra morgenen av.  Temperaturen er moderate toogtjue grader og det er delvis skyet.  Vi er på vei til byen, vi spaserer langs gjerdet som skiller appelsinfarmen vi bor på fra den sterkt trafikkerte veien.  Veien som holder oss våken halve nettene.  Det vil si det er bilene og mopedene på veien som holder oss våkne.  En vei kan ikke holde noen våkne.  Dust. 
Dette er på livets fortapelse vi går der.
Det er farlig å gå langs veier i Spania.
Spanske veier er bygget for biler, altfor mange biler.  Farlige biler som kjører altfor fort.

Der, der er sentrum. 
Sentrum er stengt av ved det store kulturhuset.
Politimenn står i veikrysset og leker fotballdommere.  De står der med hver sin dommerfløyte og dømmer frispark hele tiden. 
De er partiske, hvite biler slipper gjennom krysset først. 
De dømmer 70/30 i favør hvite biler.
Drittsekkene.

Forresten.

Web har hvit bil.
Har han noe med dette å gjøre?  Har Web etter seks uker i Spania fått innflytelse i trafikkpolitiet?
Du verden, jeg har vist undervurdert han.
Dette står det respekt av!
Vi lurer oss over veien, det er ingen politimenn som passer på oss fotgjengere, vi må klare oss selv. Der er de, salgsbodene strekker seg imot oss, det er mange av dem. 
Fryktelig mange, hundrevis. 
Det første vi ser er dongeribukser.  Ekte Levis bukser som hjemme koster mer enn 600 kroner, her koster de under 200. 
Jeg må ha det, bare må ha det. 
Ikke melk. 
Ny bukse.

Kan jeg prøve?

Selvsagt, prøverommet er der borte.
Et laken.  De har hengt opp et lite laken i et hjørne på fortauet.  Prøverom kaller de det.  Jeg går inn, det dekker området fra knærne til navlen.  Jeg er glad jeg er av det Herrlige kjønnet og ikke det kvinnelige. 
Tenk deg å prøve bikini der da.
En smule ydmykende?
Jeg handler, jeg kjøper noe.  Jeg er på ferie og kjøper bukse.  Dette hører ikke hjemme noen steder.  På ferie skal penger brukes på mat og opplevelser.
Bukse er ingen opplevelse, her er det bare varmt. 
Og mer varme enn det naturen gir er plagsomt. 
Fryktelig plagsomt.
Kanskje jeg har dritt meg ut?  Kjøpe bukse i syden.
Vi fortsetter.  Vi kjøper belte til meg, et par babydrakter til slekt og venner der hjemme, og et flott babyteppe som vi skal gjemme til vi får vår egen lille pode.
Vi har veddet på at han/hun vil urinere på dette teppet før han/hun har lagt seg ned på det. Men vi har bestemt at det er helt OK!

Vi blir varme etter hvert. 
Det er varmt på markedet.
Varmen ble satt på i dag også, skyene er blåst bort. 
Blåst? 
Jeg vet ikke akkurat hvordan det går til. Det er ingen vind, men skyene forsvinner allikevel.  Det er kanskje flyene med turister som tar dem med seg til sine hjemland.  Det forklarer det dårlige været hjemme.  Drittsekkene tar med seg skyene fra Spania og dumper dem over Norge.  Hvor er FN når du trenger dem?
All fokus på Afganistan, ingen fokus på dårlig vær i Norge.

Vi bestemmer oss for å gå hjem. 
Vi vil bade litt i bassenget.
Bare ligge der og dra oss. 
Lese, bade og slikke sol. 
Kanskje le litt av Olga og Petter.
Vi rusler hjem lags appelsinene.  Rotte, Onni roper Rotte!   Der er den, en svær rotte løper ned fra veien og ut på appelsinåkeren.  Tøft.  Ekkelt, fysj, æsj og andre kraftuttrykk fra Donald Duck flommer ut av Onni sin munn.  Hun har sluttet å snakke, hun bare roper nå.  Hun rusler ikke lengre, hun løper.  Hun løper fryktelig fort.  Rotta er ikke farlig der den er, den er sikkert mye reddere oss enn vi er den. 
Den var da ikke så stor?
Nei, den var større. 
Mye større sier Onni.

Vi foteller Krykkå om rotta.  Hun vil ikke gå ut, hun kommer aldri mer til å gå ut til bassenget. 
Hun vil flytte. 
Hun vil flytte med en gang.
Hun vil flytte til en plass uten rotter.  Kanskje hun ikke liker disse rottene? Jeg skjønner det ikke, de var jo her før henne.  Hun har bodd her noen få uker mens dette tross alt har vært rottenes hjem i årevis.  Vis hensyn til de fastboende. 
Du er gjest i deres land. 
Du må prøve å være litt mer inkluderende.
Jeg tørr ikke å si dette til henne, men jeg tenker jo mitt.
Komme her og ta landet i fra dem.

Lørdag, er fornøyelsesdagen.  Det er på tide å grave frem barnet i oss.  Et besøk i Europas største fornøyelsespark står for døren.  Terra Mitica, her kommer vi.  Det er lett å finne frem til en så stor park.  Skiltene viser oss veien.

Bompenger. 
Vi må betale tre europeiske dollar for å få lov til å sette fra oss bilen. 
Landeveisrøveri.
Denne skal hevnes.

Inngangspenger. 
Greit.  Det skal koste å komme inn i denne parken.  Det aksepterer vi, bevare meg vel, de skal leve de som jobber her også.
Trumfkortet har ligget i lommen siden markedet i Alfas i går.  Den mannen som gav meg rabattkortet visste ikke hva han gjorde.
For det første.  Vi skulle hit uansett.  Det var ikke han som fikk oss til å komme til parken. For det andre;  Vi er seks personer, ikke to.  Dusten gav femti prosent rabatt til seks personer, vi sparer til sammen 90 euro på inngangsbillettene.  Landeveisrøveren kan beholde de tre små euroene han fikk, vi trenger dem ikke.  Vi har penger nok.  Det føles som om vi har tjent sjuogåtti euro uten å ha løftet en finger.

Triumf.
Vi går mot parken i triumf. 
Den enorme porten som møter oss føles som en triumfbue hvor vi, seierherrene, blir tatt imot som helter etter å ha lurt billettdama for en hel haug med penger.

Imponerende.  
Dette er stort, monumentalt ville forståsegpåere sikkert sagt.  Vi forstår oss ikke på det så vi nøyer oss med å bli imponert. 
Der kommer ferja nedover Nilen.  Neste avgang er om fem minutter.  Vi ser på hverandre og haster av gårde til ferjekaien.  Vi går rett om bord.  Minutter senere seiler vi nedover Nilen.  Det er humper på Nilen.  Ikke bølger, men humper på bunn.  Ferja går på skinner…. Skuffelse.
Humpetitten, humpetatten, humpetitten teia….. akkurat slik var det han sang det, sønn til pianisten på kirkesentert. 
Nå er han her igjen Prøysen. 
På bunn av Nilen i en fornøyelsespark i Spania.

Vi seiler forbi Kanariøyene og går i land i Spania.  Damene må på do.  Krykkå er fortsatt like opphengt i dette med minibanker og kortkoder.  Hun kommer ut fra doen med blanke øyne. 
Hun kunne ikke bruke den, hun kunne ikke bruke minibanken som var satt opp inne på dametoalettet. 
Fortvilet. 
Hun ble minnet på sitt sorte hull i toppetasjen. 
Selv her i en fornøyelsespark blir hun forfulgt av dette hersens blackout spøkelset.

Kom nå.  Vi tar oss en tur til Roma.
Krykkå glemmer minibanken fort. 
Hun filmer nå. Hun trøstefilmer.  Videokameraet er blitt terapi for henne.  Hun filmer Flekken og oss andre når vi passerer inn gjennom byporten til Roma.  I Roma skal hun handle.  Kortet kan brukes i butikkene.  Krykkå kjøper Italiensk ”krystall” i denne historiske storbyen.

Det er lite folk, fryktelig lite folk i parken.  Roma er helt folketom.  Utenfor turistsesongen mener Web, vi er enige.  Et fornuftig resonnement med en god konklusjon det. 
Eller?
Drikke, vi kjøper drikke.

Så hører vi det.
Folk, en hel masse med folk.  De velter ut av Circus maximum.  Der er de alle sammen.  Nesten tre tusen personer sluker dette enorme teateret.  De har vært på show, hele gjengen har vært på show mens vi har gått her og trodd at vi var helt alene i denne, Europas største, fornøyelsesparken.
Turistsesongen over meg her og der. 
Vi innrømmer når vi tenker feil. 
Det stod aldri på trykk noen plass. 
Meninger kan luftes mellom venner uten at noen skal kunne ta oss av den grunn.

Web vil kjøre berg og dal bane.  Ikke vi andre.  Jeg har gjort det.  Har du kjørt en skikkelig berg og dal bane er det nok.  Diskusjon over.  Ingenting å snakke om. 

Vi går videre.

Der, i Atens gater.  Der er den.  En liten harmløs berg og dal bane.  Ingen loop, ingen opp og ned kjøring.  Kjøretid 20 sekunder. 
Dette er noe for oss. 
Web er allerede langt fremme i køen. 
Han sniker.  Han sniker seg foran alle de forventningsfulle ti og tolvåringene som har stått der i kø lenge.  Vi får roet han ned litt, han innser etter hvert at køen går fort nok til at han kan vente og stå sammen med oss andre. 
Vi er fremme ved porten.
Neste gang er det vår tur.
En metallisk lyd og Web, Keiko, Flekken, Onni og meg løper for å sikre oss seter i toget.  Krykkå sitter på en benk nede i sentrum av Aten og venter på oss.  Hun tørr ikke å kjøre berg og dal bane.  Jeg klandrer henne ikke for det.  Alle kan ikke være like modige. 
Med et rykk settes vognene i bevegelse. 
Det går fort, fort nok for oss.  Jeg tror alle er fornøyd med at vi stod over den største berg og dal banen.  Ingen innrømmer det, men jeg ser det på dem.
Dette var nok for oss.
På en opphøyning ved Atens torg står en karusell.  Vi plasserer Keiko og Flekken i hvert sitt sete slik at vi voksne kan snakke ut om turen i berg og dal banen.  Det er ikke bra at barna hører på når vi voksne snakker om slike skremmende opplevelser. 
Nå ser vi verdien av at Krykkå ikke var med på turen. 
Hun får raskt roet oss ned slik at den store skjelven slipper taket i oss.  Det er ikke farlig lengre.  Vi har fått turen ut av kroppen når Keiko og Flekken kommer smilende tilbake – barnslig karusell sier de i kor.

Jeg vil bli våt. 
Det er Keiko som har funnet sitt rette element.  En vannrenne med båter som plasker opp og ned mellom fjellene. 
Greit.  Web og Flekken blir med.  Onni og jeg har fortsatt litt dårlig selvfølelse etter togturen.  Vi velger å se på denne gangen.  Krykkå vil filme turen.  Filmmaterialet kan komme vel med dersom det skulle oppstå senvirkninger etter turen. 
Hun er flink til å finne på dårlige unnskyldninger den dama.

Vi venter.
Vi venter lenge.
Vi venter fryktelig lenge.
Det er ikke bare vi som venter.
De som skal ut og kjøre båt må også vente.
De må vente like lenge som oss.

Så skjer det noe.  Båtene er i gang igjen.  Der kommer de.
Plask. 
De tror de har lurt vannet, de ble ikke våte. 
Bare vent. 
Neste foss, det er neste foss som er stor.
Den som ler best ler til slutt.  Det blir vi.
Plask sier det.  Et skikkelig mageplask. 
De er gjennomvåte.  Det er overskyet, de er gjennomvåte og de ler fortsatt. 
Psykolog hvor er du?
De trenger hjelp.

Vi må ta en tur bort til Olympia. 
Der er den, seierspallen.  Keiko, Flekken og Onni entrer pallen. Det ser ut som om de har vunnet noe.  Barnslig.  Tenk å bestige denne svære steinkolossen og strekke armene i været uten noen som helst grunn.
Jeg går, jeg vil ha brus. 
Brus og sjokolade. 
Aautomater og småpenger en flott kombinasjon. Jeg har begge delene,  takk og pris,

Vi nærmer oss Egypt igjen.  Ringen er i ferd med å bli sluttet. 
Pyramiden.  Den er svær.
De har bygd en svær pyramide i Spania.
Keiko vil inn. 

Greit, Web og jeg blir med han.
Spillehall.
Pyramiden er en gedigen spillebule. 
Keiko vil kjøre vannscooter.  Han putter en euro på automaten og hopper opp på scooteren.  Det går unna så det koster.  Midt ute på havet stopper scooteren.  Han har brukt opp sin tilmålte tid.  Han trenger en ny euro for å komme seg til land igjen.  Det er godt at Web er med slik at Keiko får lagt på en ny mynt og etter hvert kommer seg trygt til land.
Hva ville skjedd om Keiko hadde vært der inne alene.
Han kan ikke svømme så langt.
De burde aldri latt disse scooterne kjøre så langt ut fra land, de burde satt opp en sperring.  Det kan være vondt for en tolvåring å ha opplevd dette.  Det er nok best at han sover inne hos mor og far i natt.  Bare for sikkerhets skyld. 
Mareritt, han kan jo lett få et mareritt av denne opplevelsen.

Vi vil tilbake til Roma.  Vi vil oppleve teateret som alle andre var på når vi var alene i parken.  Det er langt fra Egypt til Roma.  Men vi har kart.
Nå, etter fem timer i parken, har vi endelig fått oss et kart.
Kø, det er kø utenfor. 

En lang kø.  Det er nesten to tusen personer som skal se denne forestillingen også.  Vi blir en del av køen.  Menger oss sammen med turistene som står der.  Vi og turistene i samme kø.  En merkelig følelse.

Dørene åpnes.  Folk stormer inn i det enorme teateret.  Vi finner oss en god plass midt på arenaen.  Det blir et romersk sirkus med trylling og teater.  Hester drar vogner med krigere frem og tilbake.  Krigere blir drept og kastet til løvene.  Det er tøft. Skikkelig tøft.  Det var godt av vi tok oss tid til å besøke Roma en gang til. 

Utgang!  Vi følger strømmen mot lysåpningen i veggen.  Det regner.  Reaksjonene er ganske så lik for de fleste. 
Panikken tar dem. 

De er livredde for å bli våte. 

Her er det seks- kanskje sjuogtjue grader og det drypper litt fra oven og folk er livende redde får å bli våte.
Tullinger.  Har dere aldri vært i Norge?
Dusj kaller vi dette hjemme.  God og varm dusj.

Vi er trette, trette i beina.
Vi har spasert hele dagen i denne berømte fordøyelsesparken.  Nå skal vi oppleve Benidorm. 
Benidorm, pakketurismens vugge.  Det var her det hele startet på slutten av sekstitallet.
Vi skal finne en god restaurant og spise.  Vi parkerer i kjelleren i et bitte lite parkeringshus.  Det lukter, rettere sant stanker, av vinduspuss her.  Men det er ingen vinduer.  Merkelig, jeg blir mistenksom.   Jeg tar bilde av huset for å være sikker på at vi skal klare å finne tilbake igjen.  De andre ler av meg.
Jeg liker ikke å bli gjort til latter. 
Jeg skal vise dem.

Vi spør etter gamlebyen, den skal visstnok ligge der ute på odden.  Opp noen trapper og så er du der sier mannen i turistinformasjonen.
Vi finner den, gamlebyen.
Det er bryllup i gamle kirka.  Vi møter brudeparet og fotografen.  De har nettopp blitt badet i roseblader og ris.  Gata vil huske dem til renovatørene kommer neste morgen.  Vi er på vei ned fra gamlebyen.   Vi vasser oss fram i risen og rosene som bryllupet har lagt i fra seg.
Mat. 
Vi må ha mat. 
Denne ser grei ut, vi er enige. 
Vi spiser her. 
Restauranten ligger på den nordre stranden i Benidorm.  Det er tidlig på kvelden og det er en del gjester på dette etablissementet.  Vi er enige om at mye gjester betyr god mat.
Stolene er greie, bordene litt skitne.  Det trenger ikke å bety noe.
Vi bestiller.
Vi bestiller mat av en mopp.  Vi er alle enige  at begge servitrisene minner oss om en skikkelig gulvvask.
Allerede nå burde vi skjønt det, vi skulle ha betalt for drikken og gått hjem.
Maten kommer.
Seige skosåler blir servert under dekknavnet biff.
De er fryktelig seige.  Web er irritert, det er rett før han stapper moppen ned i bøtta hvor han mener hun hører hjemme.
Krykkå holder han igjen, hun deler villig sin mat med han.
Det er nok til å roe han ned noen hakk.
Vi sluker det av maten som vi definerer som spiselig og går.  Det vil si, alle går, utenom meg. Det er jeg som skal betale i kveld. Det å gå er den eneste måte å kunne lokke frem regningen på.  De ser oss forsvinne og er redde for at vi skal stikke av uten å betale.  Da blir det plutselig liv i leiren og de løper for oss. 
På tide. 
Far i huset kommer med den manuelle Visa maskinen sin. 
Han tar et avtrykk av kortet mitt, jeg signerer og sier adios amigo.
Ser deg aldri igjen, tenker jeg. Drittplass.

Gi oss en halv time og vi ler av dette.  Men det er irriterende å vite at du har kastet flere hundre kroner i en rensebøtte for mopper.

Vi sjekker trykket i Benidorm.
Ruslende beveger vi oss gjennom de travle handlegatene.
Vi stopper opp ved et lysverksted.  Krykkå skal handle bananskall lys til sin mor.  OK, det er tøft og alt det der. Men kom igjen.  Dette er for mye dill dall for meg.

Vi fortsetter nedover gata.  Parkeringshuset hvor vi satte fra oss bilen ligger rett her nede.  Tror vi.  
Mange meninger. 
Nesten like mange meninger som personer.  Den eneste som ikke har en mening er Krykkå. 
Vi kan ikke bli enige om hvor vi skal gå.
Onni glimter til.  Vi snur sier hun.
Nederlaget er et faktum.
Vi snur.
Vi går samme veien tilbake som vi kom.
Vi finner fram, Onni har løst hele floken.  Hun velsigner tanken med å ta bilde av parkeringshuset.  Det kunne vi fort ha fått bruk for.

Vel hjemme setter jeg meg ned på hvilehjemmet. 
Dassen. 
Der ligger det et kart.
Et kart over Benidorm.  Jeg kjenner meg igjen, vi var mindre enn to hundre meter fra parkeringshuset i det øyeblikket vi gjorde vendereis.  Dersom vi hadde fulgt gata rett fram hadde vi truffet rett på det.
Hjeeeeeelp.
Så, så. Ta det rolig nå, pust sakte inn og ut.  Inn og ut.  Det er helt greit. 
Forsøk å glemme. 
Glemt. 
Alt er glemt.

Søndag
Det er langt på dag, vi har satt ny rekord, klokka er nesten ti.  Vi møter Web i gangen.  Vi har ikke ferskt brød til frokost og turistsesongen er over.  Det vil si at fra nå av er butikkene stengt på søndagene.  Vi spiser english breackfast.  Vi går på pub klokka halv elleve, på pub for å spise frokost.  En ny opplevelse for både Keiko og Flekken. 
Egg, pølse og bønner.  Keiko spiser som om han aldri har fått mat før.  Dette var mat for Mons. 

Pang sier det.

Eller, var det et lite spoing?

Jo det var det.  Et aldri så lite spoing og der, der borte sitter gutten med beina i været.  Keiko hadde spist seg gjennom stolsetet.  Han var rett og slett blitt for tung, i løpet av en liten halv time hadde han spist seg så feit at han gikk rett gjennom setet.  Det MÅ bare være den pølsa som Onni ikke klarte å spise og Keiko fikk overta.  Disse stolene er konstruert til å tåle trykkendringene som en porsjon gir, ikke to, heller ikke en og en åttendedel.  De er ikke bygd for juks disse stolene.  Drittstoler.

Flekken og Onni blir fjollete.
Fjortishumor.
Keiko sitter der og har det vondt, han er nesten på gråten og hva skjer?

To som burde vist bedre, ja mye bedre, sitter der og ler. 
De ler så tårene triller.  Fy!
Vi reparere stolen.
Det var en lett stol å reparere, neste mann som spiser mer enn en porsjon må gå gjennom det samme. 
Her gjøres ikke forskjell.  En for alle, alle for en.

Det er en sløv dag, vi bader litt og alt det derre.  Vi er tross alt i syden og der, ja akkurat der, i syden bader man.

Det blir kveld.  Avgjørelsen ble tatt ved frokostbordet.  I kveld spiser vi junkfood på dette glimrende stedet. 
Det skal bades i fett.  Kylling, chips, hamburger og kebab.  Alt stekt i samme smultgryta.  
Slett ikke verst. 
Minner litt om Meieriet der hjemme, olja kommer sikkert fra samme oljeselskapet.  Kanskje til og med samme årgang.

Is, vi vil ha is.
Skuffelse
Mannen i puben har ikke is.
Vi betaler, reiser oss og forlater åstedet.
Skuffet.
Skuffet går vi nedover gata.
Is, en stor plakat lyser mot oss. 
Banansplitt.  Bananene stikker opp av skåla som for å strekke seg mot oss.  Kom og ta oss om dere tørr. 
Vi tørr, vi er kjempe tørre!
Tullpreik.
Vi går inn.  Det vil si vi går opp trappa, vi kommer oss aldri inn. Vil det noen gang være mulig å komme seg inn på en uterestaurant? Jeg bare spør, er du dum eller? 
I dette landet må vi finne oss i å sitte ute og spise is, vi kommer aldri til å fryse allikevel.  Det vil si Krykkå klarer det, hun  klarer å fryse i femogtjue graders varme.  Hun fryser nå. Og det allerede før isen er bestilt. 
Så begynner det.
Vi bestiller is, masse is.  Is i alle varianter.  Med krem, uten krem. Med bananer, uten bananer.
Keiko har en jobb å gjøre mens vi venter på isen.  Han skal dømme.  Toalettene skal gis terningkast.  Han kommer tilbake med blanke øyne, han er synlig beveget.
Keiko er i himmelen, terningkast 6 sier han, han har gitt topp score sånn helt uten videre.  Mor Krykkå må ha seg en tur for å sjekke.  Dette er noe nytt.  Hun kommer tilbake med et smil om munnen, hun er enig.  Familien Web har gitt en felles dom.  De har funnet sitt paradis.

Mens vi ennå sitter der.
Sitter og venter på desserten.  Tar det helt av.  Flekken, Onni og Krykkå begynner å le.  Eller gråter de?
Dette kommer til å bli flaut.
Jøss nå er Webben også borti noe, skal han også miste alt som finnes av verdighet?  Isen er kommet.  Jeg og Onni fikk feil og måtte be kelneren om å bytte den ut.  Vi  bestilte Vikingo og fikk noe helt annet.
For en dust! Nybegynner, amatør.
De ler så de griner.  De har brukt opp halvparten av serviettene i dispenseren som står der midt på bordet.  Og det allerede før de har rukket å smake på isen, de har ikke engang klart å søle is enda.  Flekken spruter tårer helt over på den andre siden av bordet hvor jeg sitter.  Vaniljeisen smaker salt.  Salte tårer spruter over skåla mi.
Hold kjeft.
Det er nok nå.
Dere skjemmer oss ut.
Okey, bare fortsett. 
Vi skal ikke spise her mer.
Isen er borte, ikke oppspist, men borte.  Den har smeltet bort. Den er ledd bort.  Vi betaler, gir rikelig med drikkepenger, og går. 
Vi går fort.
Navla fjoller.

Mandag.  Dette er en typisk terrasse dag.
I dag skal vi sitte på terrassen og lese i bøkene våre.
Onni stivner til.  Hva er det?
Rotter!
Rotter!

Rotter!

Ja vel, hvor da?

Rotter!

Hallo.  Hvor da?
Der.  I palmen.  Det klatret en rotte opp i toppen av den palmen der borte.  Palmen står rett nedenfor terrassen vår.  En grein går faktisk inn over gelenderet.  Jeg tørr ikke nevne muligheten for at den kan velge å bruke denne greina som en stige for å komme bort til chipsskåla vår.
Skal vi fortelle det til Web og Krykkå?
Skal vi holde dette for oss selv.
Nei, vi må si det.
Hent Krykkå.
Onni går inn og henter henne.  Hun kommer ut med klump i halsen.  Det vil si hun kommer ikke ut.  Hun står i døråpningen og myser ut gjennom glipen i døra.

Hun vil flytte.

Hun vil flytte herifra.
Hun vil flytte med en gang.
Huffa meg, så er det på an igjen.

Tirsdag.  En stor dag for fotballidioter.  Dagen tilbringes på den vanlige måten rundt bassenget. 
Bading
Soling
Spising og lesking.
Klokken kryper mot fire på ettermiddagen, vi må dusje oss.  Det har vært en lang dag.  Klokka har gått sent i dag.

Web, Keiko og jeg skal til Valecia.
Vi skal på fotballkamp, Champions league. Vi skal se Valencia mot Liverpool.  En nordmann på hver sin banehalvdel i en europeisk storkamp. 
Vi skal se dem live.  John Carew og John Arne Riise. 
Web har avtalt  med Rafo at vi skal bli hentet i hans Mercedes klokken 1630. 
Rafo er en spansk fotballidiot som har klart å skaffe billetter til oss, han skal også være med på kampen.  Han og en venninne kommer og henter oss hvert øyeblikk nå.
Tror vi.
Klokken blir fem over halv, vi står i porten og tripper.  Vi vil komme oss av gårde fortest mulig.
Da hører vi støyen igjen, Petter kommer vaggende opp gårdsplassen.  Han peker på klokka og sier ett eller annet på spansk.
Etter hvert forstår vi at han prøver å si at Rafo kommer klokken fem. Ja vel, vi går opp i leiligheten igjen. 
Web innrømmer at han kan ha hørt feil da han og Rafo avtalte tid og sted.
Klokken er fem. Fem over fem. Ti over fem.
Der er han igjen, nå forstår vi hva han mener. 
Halv seks, half past five.  Halv seks betyr det.  Vi kan ikke forklare Petter at vi har misforstått.  Han tror vel vi er komplette idioter som stiller oss opp på gatehjørne og venter på privatsjåføren en time før vi har avtalt at han skal komme og hente oss.

Opp igjen.
Tikk takk. Tiden snegler seg av gårde.

Disse siste minuttene føles som timer.

Der.  Der kommer han.
En svær Mercedes.
Vi skal cruise de 15 milene til Valencia i baksetet av en svær Merce.
Helt Konge.
Rafo må fylle bensin.  Han betaler selv, han insisterer på at det er han som skal betale.  Vi maser ikke mer om betaling, det er ikke høflig å krangle med slike hyggelige folk som tar oss med på fotballkamp.

A7.  A7 er motorveien til Valencia.
120, fartsgrensen er etthundreogtjue kilometer i timen.  Keiko sitter i midten av baksetet.  Han er en våken liten gutt.  Egentlig er han en stor gutt, men det passer beder å skrive en våken liten gutt.  Du er vel enig i det? 
Vi kjører i hundreogfemti sier han og gliser fra øre til øre.
Ett lite rykk, nesten umerkelig.  Akselerasjon.  Jeg er ikke vant til akselerasjon når speedometernåla allerede ligger der den er nå.
Keiko ser skrekkslagen på meg, han snur seg mot Web med det samme stive blikket.  Tohundre, Rafo ligger der og cruiser i over tohundre kilometer i timen. 
Hva om vi hadde rullet ned vinduene og strakt ut hendene våre.  Vi hadde sikkert flydd? 
Hadde vi det?
Nei, sikkert ikke, jeg har lest for mye tegneserier.
Det er gått en liten time siden vi svingte ut på motorveien, og der.  På skiltet i veikanten står det på Spansk.  Velkommen til Valencia. 
På spansk.
Ikke på engelsk, tysk, fransk eller norsk.  Nei, bare på spansk.
Håper vi er velkommen allikevel. 
Vi er da Rafos gjester.  Det går sikkert bra.
15 mil på 55 minutter, det er fort det.

Kø, det er kø i Valencia. 
Det har regnet.
Det er fotballkamp.
Da blir det kø sier Rafo.  Folk i Valencia spaserer ikke når det regner, heller ikke når det er fare for regn.  Da bruker de bilen, uansett.

Boligblokker, folk i denne byen bor i slike.  Det er merkelig å se på.  Denne for eksempel. På balkongen i tredje etasje står en sykkel.  Det er så vidt det er plass til den på den smale flekken. I etasjen over står et gammelt bord.  Terrassen er så liten at beina stikker ut i lufta mellom sprinklene i gelenderet.  Og der i sjette etasje har de jammen satt ut bestemor.  De behandler bestemor på samme måte som gamle bord i denne byen.  Hvor er det blitt av medmenneskeligheten.  Var det ikke for bestemor så hadde ikke du bodd der heller Fernando.  Drittsekker, de kan ikke bare kaste bestemor ut på en liten balkong.  Det er søppel som skal være der.

Stadion.  Der er den.  Stadion hvor John Carew spiller sine hjemmekamper.  Rafo forteller at den tar 60000 tilskuere.  Det blir neppe fullt i dag sier han.

Rafo er lokalkjent i Valencia.  Det viser seg at han er oppvokst i denne byen.  Han har bodd her i nesten tredve år.  Han finner en parkeringsplass nær stadion.  Det er ikke vi som skal svette, det kan spillerne ta seg av.  Vi er her for å kose oss. 

Rafo må innom en cafe.  Han må ha med seg mat til kampen.  Spanjolene pleier å ta med seg niste på kampene sier han.  Vi andre kjøper ikke mat.  Vi er nordmenn, ikke spanjoler.

Skjerf. 
Vi må ha supporterutstyr. 
Keiko og jeg kjøper oss hvert vårt skjerf som er produsert for denne spesielle kampen. 
Rafo kjøper mer mat.  Han kjøper noen merkelige frø, ligner på forvokste solsikkefrø med hår på.
Jeg får smake.
De smaker vondt, de er fryktelig salte og om mulig enda tørrere.
Tappert sluker jeg dem, alle som ett.  En hel neve frø går ned på høykant.
Jeg reiser meg og går ned noen rader for å ta et bilde av gjengen. 
Da ser jeg det, det ser ut som en hønsegård rundt beina på spanjolene. 
Huff.  Jeg har spist frøene med skallet på.  De skulle renses først.
Derfor var de så tørre.

Vi sitter og ser på spillerne som driver og varmer opp.
Carew, Riise, Owen, Hypiie, Heskey, Dudek.  De er der alle.  Disse overbetalte ungdommene som vi forguder via tv skjermen gjennom hele året.
De er rett der nede, det er nesten uvirkelig.  Bare noen få meter unna oss. 
Web har drukket mer veske enn kroppen klarer å kvitte seg med gjennom hudens porer.  Han bare må.  Han kommer tilbake med et smil om munnen. 
Sytti.  Det er minst sytti pisserenner der inne.  Tenk å stå helt alene på en dass med sytti pisserenner. 
Hvilken skal du velge? 
Er du en person i lett psykisk ubalanse på et slikt sted kan det fort gå i buksa før du får bestemt deg.  De burde delt rommet inn i flere båser slik at det er lettere å bestemme seg.

Hymnen, den kjente hymnen fra TV3 sine Champion league sendinger runger i høyttaleranlegget på stadion.  Det begynner å bli fullt.  Nesten femti tusen tilskuere må det være her nå. 
Det eksploderer.  Guttungene i rødt og hvitt kommer løpende inn på banen.  De tar oppstilling der foran den store plastlogoen som ligger i midtsirkelen.  Dommerne står mellom lagene mens spillerne blir presentert for publikum.
Spillerne hilser på hverandre, de blir fotografert og så.  De tar oppstilling på hver sin banehalvdel.  De er klar til innsats.
Det skal vise seg at ett av lagene var klar til innsats, Valencia.
De vinner to null og vår venn Carew gjør en kjempekamp. 
Liverpool er helt uinteressert i å vinne. 
Web, som regner seg selv som Liverpool fan, er rolig. 
Fryktelig rolig. 
Han innser at de har møtt et mye bedre lag.
De tapte fortjent.  Vi er alle enige. 
Til og med morgendagens engelske aviser er enige.

Kampen er over.  Rafo mener det er lurt å vente en liten time før vi kjører ut av byen.  Det er trafikkaos nå.  Vi er enige. 
Vi forlater stadion, men Rafo drar oss mot venstre når vi kommer ut.  Der er tv, lokal-tv. 
Rafo kommer dragende med hele lokal-tv.  Han har sagt at det er nordmenn som er kommet hit for å se kampen.  De vil ha et intervju med Web. 
Så skjer det igjen. 
Web kan ikke spansk. 
Rampelyset blir slokket og de vender ryggen til oss.  Et forsøk verdt.  Vi var nesten på spansk tv.
Nesten.

Det blir litt støy. 
Vi snur oss, der borte kommer det et par spillere ut fra stadionbygget.  De skriver autografer og blir tatt bilder av. 
De er greie med sine fans. 
De bryr seg om de som betaler lønningene deres.
Vi venter, vi vil hilse på vår egen spiller.
Vi må vente lenge.
I mellomtiden kommer det en buss med blålys.  Blålys på bussen og blålys på de store kassebilene som kjører foran og bak.  Liverpoolspillerne skal hentes og kjøres til flyplassen. De lager barrikader, de vil ikke snakke med noen, de vil ikke en gang bli sett.
Der.
Jøss så svær han er. 
Hei Carew, gratulerer med seieren. 
Et bilde. 
Selvsagt. 
Det er over. 
Det tok femten sekunder, det føles som om jeg kjenner han. 
Jeg kjenner lille John.  

Okay Rafo, her kommer vi.  Nå kan vi gå hjem. 
Takk for i dag.
Den står der enda, bussen med Liverpool-spillerne.  Så sure de er, det er Keiko som ser de sure utskjemte guttemillionærene bak bussruten.  De vinker ikke engang tilbake når vi forsøker å hilse.
Keiko kan ikke skjønne at pappa Web holder med slike sure utskjemte overbetalte guttunger.

Vi er på tur hjem.  Det går radig.  Ingen trafikk på motorveien gjør at vi nok en gang kan trå på gassen.  Det vil si Rafo kan trå på gassen, det er tross alt hans pedal.
Hva koster det å kjøre for fort i Spania?
300 euro, 300 euro er boten en får for å kjøre i tohundre kilometer i timen på motorveien.  Førerkortet ryker aldri.
Billig, alt er billig i Spania.
Rafo har fått denne boten tre ganger.  Nå mener han å kjenne alle sivile politibilene på denne strekningen og regner med at han har fått sin siste bot på denne strekningen.  Valencia politiet kjører sivile Ford Mondeo i Altea kjører de Citroen.  
Han ler av oss når vi forteller om norske fartsgrenser og bøter.
Vi blir gjort til latter for noe som vi ikke kan gjøre noe med.   Vi kan ikke noe for at norske politikere ikke kan bygge veier som tåler fart. 

Vi er hjemme, stuptrette.  Sengen ventzzzzzzzz.

Onsdag.  Vi besøker stranden i Albir nok en gang.  Alt er som normalt helt til vi hører en som sitter bak oss og snakker om makrellgarn.  Han sier ikke makrellgarn, men ”makridlgadn”.  Han er fra Vedavågen.  Jeg snur meg, det er fire av dem.  Ti prosent av Vedavågens befolkning ligger på solsengene bak oss.

De snakker som om de skulle være de eneste nordmennene på stranda.  Legger ut om sine dyrekjøpte erfaringer i dette varme sydlige landet.
Våkn opp da mann.
Se deg rundt.

Halvparten av de som ligger rundt deg leser VG.  De forstår hva du sier.  Hold kjeft, ikke drit deg ut.  Jeg leser The Sun.  Jeg vil ikke komme fra Norge i dag.  I dag er jeg en engelskmann.  Jeg reiser ikke til Spania for å snakke med Veabuer.  Egentlig ikke for å høre dem snakke med hverandre heller.
Vi gir oss fort denne dagen.  Kan ikke ligge her og høre på dette vrøvlet.
Vel hjemme konstaterer vi at alle barndomsproblemene ved bredbåndoppkoblingen er borte.  Web er i full produksjon.

Det er blitt kvelden.  Web og jeg går atter en gang ut for å se på fotball.  Manchester United mot et lag fra Israel.  Solskjær scorer og united vinner 5-0.  I løpet av kampen har vi gjort kål på en mugge med sangeria.  Spansk vin med diverse ingredienser i.

Siste hele dagen vår er kommet, fjorten dager var ikke så verst.  Det er første gang vi har vært fjorten dager på ett sted.  Vi går på stranden  i dag, Web, Krykkå, Onni og meg.  Barna er på skolen.  Vi nyter sola og vannet for det de er verdt.  Vi slurver til og med litt med  solkremen siden det er vår siste dag.

Vi må tidlig hjem fra stranden.

Petter lager lunsj til oss i dag.  Han lager pallea, en spansk nasjonalrett.  En gedigen panne fyll av ris, kjøtt og andre godsaker.  Web må ned og hente panna.  Det er så vidt han klarer å bære den.  Det er dekket på terrassen.  Dette skal nytes. 

Nam, dette var godt.  Nå skjønner vi hvorfor barn og barnebarn samles der nede i Petter sin hage hver ettermiddag.  Dette kan han.

Det blir kveld, vår siste kveld i Alfas.  Jeg vil ha en skikkelig middag.  Alle andre vil bare ha en dessert. 

Jeg krangler ikke.
Jeg legger føringer.
Vi ender på den restauranten vi var den første kvelden.
Før vi vet ordet av det. 
Det vil si, før de andre vet ordet av det har de bestilt seg full middag allikevel.
Ha! Lurte dere der. 
Uten mat og drikke duger ikke helten.  Er det ikke slik det heter i ordtaket.
Vi har alle godt av dette måltidet. 
Dessert, vi må ha dessert.
Den går dessverre ikke.  Jeg fikk dessert, de andre nektet.  Web og Krykkå tok en kaffe, men ingen dessert.  Var det ikke dessert de ville ha i dag da.  Merkelige folk jeg lever sammen med.  Går ut for å spise dessert og når de får tilbudet vil de ikke ha.  De kjøper seg middag i stedet.

Varmt, fysj så varmt.  En enorm strålevarme slikker nakken min. Lysglimt, lyset flammer over oss.
Flammer.  Det var flammer, store flammer.
Det står en dust rett utenfor gjerdet og blåser flammer over oss.  
Keiko prøver å filme han, men får ikke lov.

Han kommer mot oss med hatten sin.  Ikke Keiko, mannen med flammen.  Han vil ha penger for å ha grillet oss.  Det er det frekkeste.  Krykkå og Keiko gir han noen penger.  Det er ikke sikkert han har det så godt som oss sier de.  Han lukter, nei, han stinker brent kull.
Fysj!

Det er skoledag i morgen også så vi tar en tidlig kveld.

Fredag. Vi skal reise hjem.  Ringeklokka vår er satt på halv åtte, vi vil ta farvel med Keiko og Flekken før de går på skolen.  Når de kommer hjem igjen er vi en plass over Frankrike.  Det er litt trist at det er tre måneder til vi skal se ungdommene igjen.  Da kommer de hjem for å feire jul.

Formiddagen går med til å handle.  Svigers er blitt lovet drikkevarer.  Han skal ha Irish cream og hun skal ha Cognac.  Det er best de får det som de vil.  De har tross alt hatt tilsyn med alle våre åtte små i to uker.  Mormor og de åtte ungene på en måte.

Web og Krykkå må innom markedet en tur, de skal ha nye trekk til sofaene.  Nados problemos.  De finner det de skal ha ganske fort og vi går hjem for å sette det på plass.  Passer glimrende. 

Ny sofa til under femhundre kroner. 
Billig.
Vi tar vår siste lunsj før vi blir kjørt mot flyplassen.

Kø, det er kø på veiene når klokka nærmer seg tolv.  Lang kø.  Krykkå begynner allerede å frykte at vi ikke når flyet.  Hun fabler om at vi kan være her en uke til.
Den løser seg opp, køen. 
Vi kommer oss ut på motorveien.  Vi kjører sørover forbi Benidorm.  Passerer Alicante og der er den.  Avkjørsel nr 72 aeropuerto.  Flyplassen.  Det begynner å bli litt trist det hele.  Vi er liksom blitt en stor familie disse dagene vi har vært her nede.  Vi følte oss hjemme.  Vi ble tatt godt vare på.

Innsjekkingen er over.  Rulletrappen tar oss en etasje opp til sikkerhetskontrollen.  Her må Web og Krykkå snu. 

Vi tar avskjed, det felles en liten tåre både her og der. 
Det beste er nok bare å snu ryggen til hverandre og gå.
Vi gjør det. 
Ha det bra og takk for oss.

De siste euroene brenner i lommen, taxfree.  Penger er til for å brukes.  Likskjorten har ingen lommer, sies det.  Ingen problem, pengene får ben å gå på.
Vi handler.
Vi venter. 
Vi venter på at flyet skal gå.

Det er merkelig å sitte på flyplasser. 
Folk, mange rare folk. 
En mann litt over middagshøyden står og rister på døren til gaten hvor det står Oslo.  Panikken har tatt han.  Han tror flyet er gått lenge før første opprop er kommet.  Fire damer på tur får roet han ned og forklart han hvordan alt fungerer.  Stakkar, det er ikke alltid like lett å være alene på tur i det store utlandet.  

En engelsk student kommer bort til oss og spør om vi har fem minutter.  Hun vil at vi skal fylle ut et skjema om våre reisevaner.  Snille som vi er gjør vi oss umaken med å bruke fem verdifulle minutter av vår strengt tilmålte ferie til å hjelpe henne.  Studinen gir oss ett smil som takk og forlater oss straks vi er ferdige med skjemaet.

De roper opp vår avgang, Braathens avgang til Oslo gjennom gate nr 1.  Det eksploderer.  Hvorfor reiser alle seg samtidig.  Det er bare solgt en billett til hvert sete i flyet.  Allerede for en time siden var disse setene tildelt oss som sitter her og venter. 

Ta det med ro folkens. 
Alle får være med.

Dørene lukkes.  Det er ikke engang halvfullt.  Vi får god plass.  Sydentur med god plass i flyet. 
En ny erfaring.
Flyet tar av. 
Onni kjenner det.  Hun kjenner presset på bihulene.  Tårene spretter.  Jeg har sikret meg en vindusplass.  Når jeg ikke fikk se Stord for to uker siden vil jeg se Benidorm og Alfas nå.  Jeg får se det.  Vi flyr langs kysten et stykke før vi styrer inn over Valencia.  Et siste blikk over lekegrinda til Carew og gutta.  Så kommer skyene.  Det neste vi ser er Skagerak.  Danskebåten er rett under den venstre vingen.  Den er på vei ut fra Hirtshals.  På tur til Norge.Onni må på do før vi lander.  Hun er snill, hun vil slippe en liten pike inn foran seg.  Men så!  All tillit til Braathens forsvinner i løpet av noen sekunder.  En flyvertinne kommer rennende ned midtgangen og baner seg vei inn på dassen før de som allerede står i kø.

Onni blir forbanna. 

Det er sjelden at Onni blir forbanna. 

Hun tramper seg vei frem i flyet. 
Jøss nå skal hun sladre til flygeren.  Nei takk og lov.  Hun går inn på toalettet der fremme.  Hun kommer tilbake, det fråder rundt munn hennes så sint er hun.
Hun forteller om hendelsen.  Aldri mer Braathens.

Tårene spretter igjen.
Bihulene kjenner at vi er i ferd med å lande i Oslo.  Bihuler er noe dritt.  Vi er nede.  Onni vil aldri fly mer.  Hun er lei av å sprenge topplokket hver gang hun skal lande eller ta av.  Det er en hel time til hun MÅ fly igjen.  Vi skal hjem.  Hjem til våre åtte små.

Siste biten blir tøff for Onni, bihulene sprenger på hele turen fra Oslo til Haugesund.
Vi er hjemme.  Den svenske piloten foretar en hard landing som vanlig på Kamøy lufthavn. 
Der står de, svigers har ventet på oss i fjorten lange dager.
Trofastheten selv.

 

Vi er hjemme.  Ferien er over for i år.

 

Toppladede batterier og klar til å ta fatt på en lang høst og vinter.